Skuffende fra ende til annen
Omsider har jeg sett serien som "alle" snakker om! Riktignok har jeg hoppet over sesong I, som noen mener er den aller beste, men herom strides man visst, ut fra hva jeg har fått med meg. Jeg er i alle fall innforstått med at denne mangelen kan ha påvirket mitt syn på seriens sesong II, fordi dette nødvendigvis kan ha medført at jeg har gått glipp av noen poenger - skjønt mannen min forsøkte å kompensere for dette så godt det lot seg gjøre underveis.
Innledningsvis i sesong II får vi i tilbakeblikk vite bakgrunnen for at det er Jens Hansen og ikke Martin Rohde som har havnet i kasjotten pga. drap. Jens sin kone var nemlig utro med Martin, og som hevn drepte Jens Martins sønn. Begge hadde svært gode grunner til å ta livet av hverandre for å si det sånn, men i det avgjørende øyeblikk griper altså Saga Norén inn og forhindrer dette. Martin Rohde jobber for øvrig for København-politiet, mens Saga Norén jobber for Malmö-politiet, men grensen mellom Sverige og Danmark tar ikke de kriminelle hensyn til, så her fartes det frem og tilbake over Øresundbroen i ett eneste kjør, i epiode etter episode.
![]()
Sentralt i Broen 2 står miljøaktivister, og rekken av lik vil liksom ingen ende ta. Enten det er tale om neddopede og pestbefengte mennesker ombord i et skip som styrer mot pilarene i Øresundbroen, noen gamle lik som dukker opp i en båt som ble senket for mangfoldige år siden, lik som er oppløst i lut (eller var det syre?) i tønner, folk som dør etter å ha spist abonnements-frukt på jobben eller en brillebefengt bror som blir kvalt av sin kone etter at han selv har forsøkt å ta livet av søsteren han elsker på et incestiøst vis (heldigvis en enveis affære). En søster visst ry han hele sitt liv har forsøkt å beskytte, og som er døende av langtkommen kreft, men som kun ser det udugelige i ham ... Mens kona, som skal vise seg å være langt smartere enn man først skulle tro, har større planer i gjære ...
![]()
Fullt så begeistret ble jeg imidlertid ikke for Saga Norén-rollen er jeg redd. Politikvinnen med helt umiskjennelige Asperger-trekk, og som liksom skal bære hele serien - nei her ble det for mye Stieg Larsson-Lisbeth-Salander etter min smak. Den idéen er allerede brukt og oppbrukt! Ikke ble det dypt psykologisk heller. Riktignok forsøkes det å tegne et bilde av en interessant rollefigur, som tidligere har gjennomgått de verste traumer med en mor med diagnosen munchausen by proxy og en søster som hun så vidt fikk reddet unna foreldrenes grep, bare for å oppleve at hun likevel tok sitt eget liv ... Som om dette skulle kunne forklare hennes Aspergers og gjennomgående dårlige evne til å takle mellommenneskelige relasjoner ... Dette ble irriterende i stedet for interessant, synes jeg.
![]()
Det legges underveis ut mange interessante tråder, som bygger opp til et formidabelt plott, men når løsningen på det ene etter det andre stort sett finner sted foran dataskjermen og ikke ute i det virkelige liv, hvor gjerningsmennene og -kvinnene i handling kunne avsløre seg selv, opplevde jeg også dette som uinteressant og konstruert. Dessuten er det litt for mange rett og slett elendige skuespillerprestasjoner her. Som han som - jeg husker ikke navnet i farten - eier skipet som kolliderer med en av pilarene i Øresundbroen - og som stort sett møter de mest alvorlige anklager med et antydningens smil på lur. Han virker ikke det grann fortvilet - og det hele står derfor heller ikke til troende. I det hele tatt er det så mange klisjéer ute og går og så mange stereotype fremstillinger av mennesker i denne serien at jeg sjelden har opplevd maken!
![]()
Eller kanskje jeg heller bør konkludere med at dette ikke er my cup of tea?
Innspilt: 2013 Originaltittel: BroenNasjonalitet: Sverige, DanmarkGenre: Thriller Skuespillere: Sofia Helin (Saga Norén), Kim Bodnia (Martin Rohde), Dag Malmberg (Hans Petterson), Rafael Pettersson (John), Puk Scharbau (Mette Rohde), Sarah Boberg (Lillian), Jakob Oftebro (Mads Nielsen) m.fl.Spilletid: 10 timer
↧
Med Bergen som kulisse
Tomas Espedal er en forfatter jeg har et noe begrenset kjennskap til, i og med at jeg tidligere kun har lest to av hans bøker - "Imot kunsten" (2009) og "Imot naturen" (2011).
Jeg vet ikke helt hva jeg ventet da jeg bestemte meg for å lese hans siste bok "Bergeners", en bok jeg har inntrykk av at kritikerne har trykket til sitt bryst, mens leserne - i alle fall dem jeg har snakket med - har vært rimelig lunkne. "Bergeners" skal visstnok være en bok med klare paralleller til James Joyce´s "Dubliners" - i alle fall tittelmessig. Fordelen med Tomas Espedals bøker er imidlertid tykkelsen på bøkene, eller mangel på sådan. Bøkene hans inneholder nemlig sjelden mer enn 150-170 sider. Men så er nok herr Espedal mer opptatt av kvalitet enn kvantitet enn hva den godeste Joyce var ... synes nå jeg.
På grunn av mine nokså lukne forventninger til boka, som jeg bestemte meg for å lese før 7. januar i år (som er fristen for å nominere) ene og alene på grunn av bokbloggerprisen som skal deles ut til neste år (lese den ville jeg ha gjort uansett - bare for å ha sagt det!) , var jeg så og si totalt uforberedt på den formidable leseopplevelsen det faktisk skulle bli å lese "Bergeners" - i alle fall i all hovedsak. I ettertid er jeg ikke helt sikker på hva slags bok jeg egentlig har lest; er det en selvbiografi, en memoarbok, en dagbok, et essay eller en genre-overskridende bok i grenseland mot romanen? Uansett - blås i dette - og bare nyt setningene som dukker opp underveis i boka! Her er alt: om kjærlighet til byer, Bergen i særdeleshet, kjærlighet til mennesker man har mistet (i særdeleshet forfatterens ekskjæreste Janne), den ufrivillige ensomheten etter et brudd, om hva som skal til for å skape stor litteratur, om det erke-bergenske fremstilt på humoristisk vis, om kjente steder i Bergen sentrum og omegn (bonus for oss som har et forhold til byen), om viktigheten av å ha et eget rom med en dør man kan låse osv. Ja, han har til og med fått med seg 22. juli. Jeg fikk dessuten oppleve enda en tur med Bergensbanen, som jeg i studiedagene tok flere ganger hvert år når jeg skulle hjem til foreldrene mine i ferier - og hjem/tilbake til hybelen i Bergen igjen. Kanskje er det likevel lettere å akseptere alle sprangene fra det ene til det andre temaet i boka, dersom man tenker seg at "Bergeners" er slags en memoarbok?
Jeg elsker bøker med stor sitatfaktor, og dette er definitivt én av dem. Ja, noen av sitatene er nesten som aforismer. Som denne:
"Det er vakkert å se sin kjæreste gå mellom bokhyllene og lete etter de samme bøkene som en selv." (side 10)
Han har noen tilsvarende om ensomhet lenger ute i boka.
Og mens forfatteren nyter et opphold i New York sammen med kjæresten Janne, forteller hun ham at det må bli slutt når de kommer hjem ... En ting er forfatterens følelser, men mon tro hvordan det er å være Janne og (u)frivillig bli hovedperson i bok etter bok ... slik hun også var i "Imot naturen"? Og mon tro hvordan det kan være å bli nestemann i rekken - med en udødeliggjort ekskjæreste som grunnlag for kjærestens litterære suksess? Dette var i alle fall tanker jeg gjorde meg under lesningen av "Bergeners".
"Hvordan kan det ha seg, sier hun med det bløte ansiktet, munnen er våt, hun spytter ordene ut, de treffer meg i ansiktet som vann; det er umulig å se om hun gråter eller om det er regn hun har i øynene; hvordan holder vi ut å bo i denne byen, år etter år, jeg blir syk av det, av å leve i denne fuktigheten, sommer som vinter, høst og vår. Jeg vil gå ned en gate i lette klær, i blusene mine, tørrskodd, med frie hender, en håndveske, barhodet; det er ikke mulig uten å bli ydmyket avdette vannet som faller ned over oss hele tiden. Kan en by ødelegge et kjærlighetsforhold?" (side 72)
Ja, kan en by som Bergen, som forfatteren selv ikke klarer å forlate, ødelegge et kjærlighetsforhold? Komme mellom to elskende, fordi ingen av dem klarer å bo i samme by ...
Innimellom sprutet jeg ut i latter. Som da Espedal forteller om sitt møte med Dag Solstad i forbindelse med en bokmesse i Madrid. Han føler at han er nødt til å sette seg ned sammen med sin norske forfatterkollega, til tross for at de egentlig ikke har noe å si hverandre. Og så kommer de inn på den tyske forfatteren Thomas Mann, som skrev i dagbøkene sine hver kveld før han gikk til sengs. Og der sitter altså Dag Solstad, med sitt bustete, kritthvite hår, "tidløs og monstrøs" i følge Espedal - og så roper plutselig Solstad ut "hvorfor gikk han ikke heller bare å la seg?" Man kan levende se det hele for seg! Og jeg må le hver gang jeg ser episoden foran meg. Og jeg ler også så jeg nesten griner når jeg leser om forfatterens møte med Brigt Jensen, hvor han advarer Espedal mot å bli værende i Bergen, fordi han risikerer å bli "for bergensk" - mens Espedal selv tenker i sitt stille sinn at det sannelig ikke har hjulpet for Brigt Jensen å flytte fra Bergen ... Erkebergenseren i egen person!
Jakten på det perfekte rommet å skrive i forteller Espedal om fra side 68. Han hadde mottatt penger for romanen "Biografi (glemsel)", og for dem laget han sin perfekte skrivestue. Han ble lykkelig av å være i rommet, en stue vakrere enn han noen gang hadde sett. Men skrive der fikk han ikke til ... Det fødes ikke stor kunst av det gode liv. Derimot av smerte ... Som vennen Kristian Linz siteres med i boka: "Lykken er i ferd med å ødelegge karrieren min, sier han; jeg klarer ikke å skrive gode sanger når jeg har det godt."(side 81)
Samtidig med at Janne forlater ham, flytter datteren hjemmefra og til Oslo.Paradoksalt nok til den samme byen Janne drar. Tidligere har han sagt at alle på et eller annet tidspunkt i livet bør bo noen år i hovedstaden. Nå kunne ha spist ordene sine.
"Den første kvelden jeg satt alene i stuen, både datteren og kjæresten min flyttet, omtrent samtidig, ut av huset, til Oslo, så satt jeg med hodet i hendene og syntes synd på meg selv. Jeg gråt og sa flere ganger høyt (det var jo ingen som hørte meg): Hvordan kunne dere bare forlate meg på denne måten. Jeg som i så mange år, sa jeg, har gitt dere alt mitt beste, all min kjærlighet og nesten hele min tid, og så flytter dere ut og lar meg sitte igjen alene på denne måten.
Hvordan skal man så, i en alder av snart femti år, innrede seg i et tomt hus?
Hvordan skal man forholde seg til sin egen ensomhet, hva skal man fylle den med?
Hvordan skal man leve?
Jeg vet det ikke, jeg vet det ikke." (side 105)
Jeg fikk nesten teen i halsen da jeg leste om hva som egentlig skjedde i Espedals leilighet den gangen han hadde med seg Karl Ove Knausgård og Maud på nachspiel - den skjebnesvangre natten som Knausgård har skrevet om i Min Kamp 5 - den påståtte voldtekten og utpresningen fra kvinnens kjærestes side ... Bedre oppreisning for kameraten kunne han ikke ha gitt ... Samtidig skjønner jeg ikke helt hva dette har i denne boka å gjøre. Rent bortsett fra at Espedal følte at han måtte rømme landet nettopp på grunn av mediatrøkket etter utgivelsen av Min kamp 5 ... Dermed handlet det til syvende og sist vel så mye om ham som om Knausgård.
Alt i alt er dette en bok som det er vel verdtå få med seg i mylderet av gode bøker som utgis! Underveis veksler han mellom å skrive om seg selv i jeg-person og i tredje person entall, og dette bidro til å øke mangfoldet i tekstene, slik jeg opplevde det. Ikke bare liker jeg Espedals fortellerstemme svært godt og synes han skriver poetisk og vakkert, men jeg liker også godt at Bergen - byen jeg elsker - settes i sentrum for begivenhetene. At han er innom New York, Madrid og Berlin skader heller ikke. Jeg opplevde for øvrig denne boka som langt enklere å forstå og nærme seg enn de to foregående bøkene hans, hvor jeg tenker at det først er ved andre lesning man virkelig får med seg alt hva forfatteren har forsøkt å formidle. Kanskje er dette fordi temaene i "Bergensers" er nokså konkrete og relativt lettfattelige, tross alt? Eller kanskje det har med at jeg har vendt meg til forfatterens spesielle fortellerstil? Eller rett og slett fordi den er mer morsom, mer leken og mindre dyster enn de foregående bøkene hans? Jeg anbefaler denne boka varmt! Og så håper jeg at Espedal i neste bok har lagt affæren med Janne bak seg for godt, og skriver om noe helt annet!
Utgitt: 2013Forlag: GyldendalAntall sider: 153
![]() |
| Tomas Espedal (foto: Jørn H. Moen) |
Andre artikler om boka: - Dagbladet v/Erle Marie Sørheim - 23.09.2013 - Bergen er byen og romanen er "Bergeners" - Tomas Espedal byr på en real vennefest i sin nyeste bok - VG v/Brynjulf Jung Tjønn - 30.09.2013 - Byen er Bergen - NRK v/Marta Norheim - 20.09.2013 - Kunsten å leve, livet som kunst- Jeg leser - 01.10.2013 - Tine´s blogg - 14.09.2013 - Åndssnobben Tomas Espedal gir i disse dager ut Bergensers- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 18.09.2013 - Søte, bitre sanger om Bergen
↧
↧
Et mesterverk!
150-årsjubileet
Det er neppe tilfeldig at Steffen Kvernelands bok om Munch utkom i selveste jubileumsåret 2013 - året da vi som nasjon feiret at det var 150 år siden Munch (f. 1863 d. 1944) ble født. De fleste med et snev av interesse for kunst innfant seg både på Nasjonalmuseet i Oslo sentrum og på Munchmuseet på Tøyen under jubileumsutstillingen - selve høydepunktet i feiringen av Munch. 240 av hans verker ble vist frem - det meste i norsk eie, men en del av bildene var også til låns i forbindelse med utstillingen. Her ble det bl.a. mulig å se Munchs hovedverk - "Livsfrisen" - hvor en hel del av hans mest sentrale bilder inngår. Dessuten fikk besøkende i større grad mulighet for å se Munchs kunstproduksjon i sammenheng - med i all hovedsak bildene fra hans yngre dager på Nasjonalmuseet, og tilsvarende hans bilder fra eldre dager på Munchmuseet.
Annen litteratur om Munch
![]()
"Åndskampen
- Munch var vitterlig et offer for en høyst brutal åndskamp. Det slår meg hvor nær det offisielle Norge var ved å mobbe ham ut i glemselen, sier Ketil Bjørnstad i et intervju med Aftenposten.
- Hans formelle dristighet sprengte borgerskapets grenser. Han utfordret det "dannede" kunstsyn, brøt med den rådende estetikk. Og fikk svi. Med Aftenposten som viktig verktøy gikk borgerskapet til personangrep så ufine at de aldri ville sluppet til i dagens presse.
Grensesprengende
- Hans evne til å bearbeide sin lidelse og se seg selv i perspektiv, er gripende, sier Ketil Bjørnstad. - Han så helt klart at den var en forutsetning for å skape. Og han kjempet frem kunstverk etter kunstverk - selv om det gikk på livet løs."
Brageprisen 2013
Å lese Munchs historie som tegneserie var virkelig helt fjernt for meg - inntil Steffen Kverneland stakk av med Brageprisen høsten 2013 i klassen sakprosa. Etter å ha lest juryens begrunnelse, som er sitert nedenfor, kom jeg til at dette var en bok jeg bare måtte få med meg!
"I Munch forteller Steffen Kverneland på uærbødig vis historien til vår største maler. Kvernelands utgangspunkt er en rekke utvalgte sitater fra Edvard Munch og hans samtidige. Disse får han i tale på en helt særegen måte med sine fortolkende tegninger, som svært ofte legger seg tett opp til Munchs egne bilder. Vi bringes både i bilde og tekst tett på Munchs liv og verk, og tekster og tegninger er uvanlig godt integrert. Med sans for kunstneriske eksperimenter og overraskende montasjeteknikker skildrer Kverneland Munchs forhold til kunstnerkolleger, forfattere, kritikere og kvinner i en bok som er en svir å lese. Innholdet fungerer godt for den som leser om Munch for første gang, og det er også mye å feste seg ved og more seg over for den som kjenner maleren godt. Her finnes treffende overdrivelser og sylskarp ironi både i bilder og tekst. Frekt og freidig trekker Steffen Kverneland Edvard Munch ned på gateplan og inn i livets trivialiteter – og nettopp derfor får vi øye på den biografertes – og biografens – storhet."
Om forfatteren
Steffen Kverneland (f. 1963) er norsk tegneserieskaper og illustratør, kan jeg lese på Wikipedia. Han debuterte i 1993, og har en stor produksjon bak seg. Allerede i innledningen av boka, hvor han fletter seg selv og Lars Fiske inn i handlingen, får vi forståelse for hvilket formidabel prosjekt det har vært å skape boka "Munch". Det har tatt flere år - nærmere bestemt syv år!
![]() |
| Illustrasjon fra boka |
Om boka
Mange av tegningene som inngår i "Munch" har tidligere vært utgitt som en del av bokserien "Kanon" som Kverneland har utgitt i samarbeid med Lars Fiske. Her har de harsellert med mange kunstnere, også med Munch og Strindberg - sistnevnte nokså sentral i Munch-boka, i tillegg til hovedpersonen selv så klart.
I "Munch får vi innblikk i hvordan borgerskapet forsøkte å fjerne Munch og hans kunst fra det offentlige liv, i første rekke fordi man fant måten han malte på avskyelig og ikke i tråd med datidens gjeldende normer for god kunst. Ikke rart at han til slutt (kun) fant selskap hos en annen gruppe av utstøtte, nemlig medlemmene av Kristiana-bohemen.
![]() |
| Illustrasjon fra boka |
I Kvernelands "Munch" trer dessuten Munch frem som en formidabel kvinnebedårer som drikker tett sammen datidens kjendiser - andre kunstnere og den tidligere nevnte skandaløse Kristiania-bohemen.
På fornøyelig vis får vi vite hvordan Munchs mest kjente malerier ble skapt - mannen som ikke malte det han "ser", men det han "så", og hvor følelsesuttrykkene var det som preget hans malerier og ga dem sitt særpreg. Som at Skrik med sin rødflammete himmel ble til som følge av et vulkanutbrudd i Indonesia i 1883, hvis askesky også rammet Europa og fikk himmelen til å bli spesielt rødfarget, som om skyene var laget av blod ... Dette kombinert med en vanvittig fylleangst etter en av mange bataljer på festfronten skulle ha skapt slik angst hos Munch at idéen til Skrik altså ble til ...
![]() |
| Illustrasjon fra boka |
Munch malte venner og kjente i hele sin karriere. Ja, ikke bare det - han så på hele sin kunstproduksjon som hans dagbøker - eller historien om sitt liv. Og det er i den forstand Steffen Kverneland på genialt vis har flettet inn Munchs kunst til hans originale tekster, og sånn sett har tegnet Munchs liv fra begynnelse til slutt.
I forbindelse med en utstilling i Berlin i 1892 flyttet Munch dit. Her skulle han bli svært godt kjent med den svenske forfatteren August Strindberg (f. 1949 d. 1912). De festet og drakk sammen, og ble stamgjester på Ferkelen. Inntil vennskapet parallelt med - og kanskje nettopp på grunn av - en psykisk krise i Strindbergs liv, tok slutt ... I mellomtiden hadde Munch selvsagt malt et portrett av vennen.
![]() |
| Illustrasjon fra boka |
Jeg kunne selvsagt ha trukket frem enda flere sekvenser fra boka, men lar det bli med dette.
Hva jeg tenker om boka
Min konklusjon er at Kvernelands tegneserie-roman - om jeg kan kalle den det - rett og slett er mesterlig! Jeg humret og lo meg gjennom boka, koste meg både med tegningene og tekstene, og fikk faktisk mer kunnskap om Munchs liv - selv om jeg også skjønner at dette er Kvernelands tolkning og at han har harsellert ikke rent lite med kunstneren - hele tiden med en dyptfølt respekt og kjærlighet, selv om all festingen, flyt av alkohol og uforpliktende kjærlighet i en tid hvor ekteskapet tross alt var svaret på alt, står nokså sentralt. Munch, beskrevet som en særdeles vakker mann, giftet seg som kjent aldri, men det manglet likevel aldri kvinner i hans liv. Men som den pasjonerte mannen han var forelsket han seg og fikk kjærlighetssorg så det holdt, og vi skjønner at det først og fremst er i smerten at hans store kunst er skapt.
![]() |
| Livsfrisen |
Og for dem som ønsker å lese mer om hva Munchs hovedverk Livsfrisen består av, finnes det mye om dette på nettet. Eksistensiell angst knyttet til livets faser, kjærlighet og død er et stikkord her, i følge Wikipedia.
Jeg mener - og det gjør jeg med hele meg - at Steffen Kvernelands bok burde befinne seg i et hvert kunstinteressert hjem! Det fine med boka er for øvrig at den kan skape kunstinteresse der denne interessen ikke har vært svært fremtredende fra før av! I særdeleshet for Munchs kunst, selvsagt! Hele boka er og blir en genistrek! Og jeg takker Bragepris-komiteen som gjennom pristildelingen har gjort boka allment kjent! Det eneste jeg faktisk beklager er at boka ikke var dobbelt så tykk!
Utgitt: 2013Forlag: No Comprendo PressAntall sider: 290
![]() |
| Forfatteren Steffen Kverneland - illustrasjon fra boka |
Andre omtaler av boka:
↧
Om kjærlighet og mangel på sådan ...
Sensommeren 2013 dumpet plutselig romanen "Uten mann" i posten hos meg, med en liten hilsen fra forfatteren, som håpet at jeg skulle lese boka og kanskje også omtale den på bloggen min. Smussomslaget på boka inneholder ikke noen opplysninger om hvem forfatteren er, og jeg har heller ikke klart å finne noe på nettet om henne - heller ikke på selvpubliseringsforlaget Kolofons nettsider. Dessverre har jeg også klart å forlegge kontaktinformasjon til forfatteren et sted jeg ikke klarer å huske ...
Med disse ordene innledes romanen:
"En sommer begynte jeg å tenke mer over hvordan jeg er. Det hele startet en søndag morgen. Jeg lå på sofaen med boken oppslått og tenkte på noe jeg nettopp hadde lest i Latterlige kjærlighetshistorier da jeg hørte Johan ta telefonen. Han var på vei ut, men når han kom hjem fra møtet, ville jeg diskutere novellen Edward og Gud med han. Kundera skrev like troverdig om troen på Gud som om kjærligheten. Det ville Johan like å høre, tenkte jeg."(side 5)
Johan er mormoner, og han har nettopp snakket med Synnøve som kan fortelle at hun og mannen Simen skal separeres. Det var dette det begynte med, for etter hvert skal Johan forlate vår navnløse hovedperson nettopp på grunn av Synnøve ... Eller kanskje hadde det begynt lenge før?
Forholdet til mellom bokas jeg-person og moren er noe problematisk, egnet til å fremkalle skyldfølelse fordi hun som regel har det så travelt, alltid på vei til noe annet. Moren som hele tiden kommer med karakteristikker som hun - bokas jeg-person - kan kjenne seg igjen i eller ikke, men som likevel gjør noe med henne.
Da Johan forteller henne at han vil skilles, er det som om hun våkner. Med hele seg protesterer hun når han hevder at han aldri har vært nok mann for henne og at hun kommer til å venne seg til å leve uten ham. For hun elsker ham jo så høyt!
"Johan strakte ei hånd mot meg over bordet.
- Jeg får lyst til å gråte hver gang jeg tenker på hvor mange det er som må klare seg uten ekte kjærlighet, sa han tykk i stemmen.
- Ikke tenk på dem du, sa jeg med lett stemme.
- Synnøve har jo hatt en kjærlig mor, og hun var farens øyestein, men du har hverken hatt en kjærlig mor eller en far som brydde seg, sa han og strøk meg over ryggen.
På et blunk var jeg forvist til et liv uten en mors kjærlighet, og en fars omsorg. Et øyeblikk trodde jeg at det Johan sa, betydde at jeg hadde en større rett til hans kjærlighet enn Synnøve." (side 31)
Forholdet går like fullt mot slutten og til slutt må hun be Johan flytte ut. De kan ikke fortsette slik.
Gjennom tilbakeblikk til ungdomstiden, som blant annet innbefattet et au pair-opphold i London, en avstandsforelskelse i Ulf og et nokså miserabelt forhold med Jim, kommer vi nærmere inn på hovedpersonen. Vi får også vite mer om hennes forhold til moren, et i aller høyeste grad problematisk forhold.
"Ett er å skyve en mor som allerede har tatt avstand fra seg og si til seg selv at det ikke betyr noe at hun avviser deg, tenkte jeg og slapp mynter i sprekken på parkeringsautomaten: Det går bra en stund, du klarer deg ved å distansere deg, du kan til og med synes at du er flink som klarer deg så bra til tross for at du er blitt avvist, ja det må til og med kunne sees på som å ha klart seg bedre enn mange andre, andre som har en far og en mor som alltid har vist interesse og kommer med gaver på fødselsdager, i og med at alt som du har fått til har du fått til på egen hånd. Slik kan du tenke helt til den dagen kommer og din menneskelige kompetanse utfordres på hele registeret, da oppdager du noe annet, det er da det viser seg hva du har gått glipp av og som du møter som en vegg som står der. De mest finmaskete responsene dine har for det meste gått en vei; å trekke seg unna og klare seg uten den andre, det har du blitt flink til, men å komme en annen i møte på en likeverdig måte som en voksen og la deg velsigne av den andre i det små, det har du ikke forstått hvordan skjer, og slik har også kjærligheten, blitt en uhåndterlig størrelse." (side 68)
Og senere:
"Jeg rettet på speilet. Mor, mumlet jeg, mor da, du lot meg aldri speile meg i deg, og hvis du oppdaget noe hos meg som minnet om min far, tålte du det ikke." (side 127)
Faren, den svikefulle, han som aldri stilte opp ...
Det er så mye sårhet i denne romanen, som jeg opplever ligger et godt hakk over de vanlige bestselgerne. Men hva kunne ikke romanen ha blitt med sterk styring fra en redaktør, som kunne ha bidratt til at den hadde blitt strammet opp litt her og der, slik at nerven i historien hadde blitt enda sterkere? For Elisabeth Ellefsen skriver godt og har et stort potensiale for noe mer, noe som kan føre til at flere får øynene opp for hennes evner som forfatter. Første halvdel av boka er sterk, så hangler det litt slik jeg ser det, og så henter hun seg på et vis inn igjen til slutt. Det er språket og personkarakterene - i første rekke vår hovedperson og forholdet hennes til moren - som bærer romanen. En interessant liten roman som faktisk overrasket meg underveis, og som jeg ikke under noen omstendighet hadde funnet frem til på egen hånd, om ikke forfatteren hadde sendt romanen til meg ...
Utgitt: 2013 Forlag: KolofonAntall sider: 153
↧
Se opp for denne filmen!
Det er en stund siden jeg så denne filmen, og nå som release på DVD nærmer seg (14. januar 2014), er det på tide å få skrevet om filmen her på bloggen min.
"The Butler" er basert på en sann historie om Cecil Gaines, butleren som tjenestegjorde for åtte amerikanske presidenter i Det hvite hus. Filmen er ikke utelukkende et portrett av ham som person og det livet han levde, men handler vel så mye om de fargedes situasjon i USA fra 1920-årene og frem til i dag. Og det er nettopp dette siste som gjør at filmen er så interessant, samtidig som det er viktig at alle slike historier gis et ansikt!
I filmens innledende scene møter vi Cecil og hans familie på bomullsmarkene. Året er 1920 og det ligger i sakens natur at de fargede ikke lenger er slaver (de ble jo frigitt som følge av den amerikanske borgerkrigen i 1860-årene), men er frie mennesker som arbeider for føden og som også får betalt for jobben de gjør. Likevel - de er så trellbundne som det går an å bli. Det skjønner vi da sønnen til plantasjeeieren - Alex - skyter og dreper Cecils far, og fruen på gården - i selveste Vanessa Redgraves skikkelse - kommanderer arbeiderne til å grave liket ned. Dette drapet slipper sønnen unna med - sånn er det bare.
I et anfall av dårlig samvittighet bestemmer likevel Mrs. Annabeth Westfall seg for at Cecil, den nå farløse gutten, skal få anledning til å utdanne seg til butler. Hun tar ham inn i huset, han får fine klær og går rundt og lystrer herrefolkets minste ønsker, som "hus-nigger", hele tiden engstelig og redd for at sønnen Alex skal komme med utfall mot ham. Da han så og si er fullt utlært, velger han å reise derfra. Det kan tross alt ingen nekte ham, for dette er den lille friheten han faktisk har, å kunne velge hvor han vil arbeide ...
Tilfeldighetene fører ham videre, og etter å ha arbeidet en del år på et stort hotell, blir han oppdaget av en representant fra Det hvite hus. Cecil tilbys jobb som butler ved Det hvite hus, og dette er en så stor ære at han ikke kan takke nei. I mellomtiden har han etablert en familie, er gift med Gloria (spilt av Oprah Winfrey) og har fått to sønner; Charlie (Isaac White) og Louis (David Oyelowo). Arbeidet ved Det hvite hus fører til at Cecili i årene som kommer, knapt er hjemme. Han skjønner litt for sent at kona har utviklet et alkoholproblem, mens eldstesønnen er i opprør mot alt og alle og havner i fengsel gang på gang fordi han nekter å bøye seg for segregeringslovene.
![]() |
Cecil Gaines og kona Gloria - spilt av Forest Whitaker
Oprah Winfrey |
I mellomtiden avløses den ene presidenten av det andre - hele tiden mens vi følger det som skjer med landets fargede befolkning; republikaneren Dwight D. Eisenhower (her spilt av Robin Williams) regjerer i årene 1953 - 1961, demokraten John F. Kennedy (spilt av James Marsden) i årene 1961 til 1963, etterfulgt av demokraten Lyndon B. Johnsen (spilt av Liev Schreiber) i årene 1963 . 1969, republikaneren Richard Nixon (spilt av John Cusack) i årene 1969 - 1974, republikaneren Gerald Ford i årene 1974 - 1877, demokraten Jimmy Carter fra 1977 til 1981 og republikaneren Ronald Reagan (spilt av Alan Rickman) fra 1981 til 1989.
![]() |
| Lyndon B. Johnson og frue - med Cecil Gaines i bakgrunnen |
Hele tiden følger vi sønnen Louis og hans kamp for de fargedes rettigheter, og det mest hjerteskjærende er i grunnen at faren Cecil føler at han svikter ham på grunn av dette. Selv er han også opptatt av at han som farget tjener mye mindre enn hvite med en helt tilsvarende jobb, men dette kan han lenge glemme å få gjort noe med. Inntil Ronald Reagan kommer til makten, og han og hans kone Nancy (her i Jane Fondas energiske skikkelse) gjør noe med dette - samtidig som Reagen møter seg selv i døra i forholdet mellom egen innenrikspolitikk og boikotten av Sør-Afrika. For mens USA er opptatt av den urett som rammer de fargede i Mandelas hjemland, er de så og si blinde for den rasistiske volden som rammer deres egen fargede befolkning, rett foran egen nese ... Å bevege seg utendørs for fargede kunne nemlig være en blandet fornøyelse - ikke bare i Sør-statene med Ku Klux Klan, men også på gata i Nord-statene ...
Underveis ble jeg både forbannet og målløs over den behandlingen som ble de fargede til del. Mobben gikk løs på dem gang på gang, mens de som ble fengslet var ofrene, de fargede ...
![]() |
Gloria Gaynes og en av butlerne - spilt av Oprah Winfrey og
Lenny Kravitz |
Forest Whitaker spilte butleren Cecil Gaines helt formidabelt, og tilsvarende synes jeg at David Oyelowo gjorde i rollen som den opprørske sønnen Louis. Ekstra interessant var det selvsagt å se hvordan butleren oppfattet de ulike presidentene ettersom de kom og gikk, hele tiden med de fargedes situasjon som et bakteppe. Mordet på Kennedy, mordet på Martin Luther King Jr., Ku Klux Klan, de sosiale forholdene i landet, segresjonspolitikken som gradvis blir borte på overflaten, men ikke i sinnene til menneskene ... osv.
Cuba Gooding Jr. og Lenny Kravitz bør også nevnes som fantastiske skuespillere i denne filmen, og det må for ordens skyld også Oprah Winfrey, selv om jeg har vanskelig for å se noe annet enn Oprah i henne uansett hvilken rolle hun spiller. Helt til slutt: gjengivelsen av et autentisk miljø er amerikanerne svært gode på å skape i stjernespekkede og påkostede filmer, og i så måte er heller ikke denne filmen noe unntak!
Jeg anbefaler denne filmen på det varmeste, og håper riktig mange som ikke fikk den med seg mens den gikk på kino, får med seg filmen på DVD når den har release den 14. januar i år!
Innspilt: 2013 Originaltittel: The ButlerNorsk tittel: ButlerenNasjonalitet: USAGenre: DramaSkuespillere: Forest Whitaker (Cecil Gaynes som voksen mann), Vanessa Redgrave (Annabeth Westfall), Oprah Winfrey (Gloria Gaines), David Oyelowo (Louis Gaines), Lenny Kravitz (James Holloway), Robin Williams (Dwight D. Eisenhower), John Cusack (Richard Nixon), Liev Schreiber (Lyndon B. Johnson), Nelsan Ellis (Martin Luther King Jr.), Jane Fonda (Nancy Reagan), Alan Rickman (Ronald Reagan) m.fl.Spilletid: 2 t 12 min.
↧
↧
En film som fortjent for Markus Zusaks fantastiske bok!
Det er nesten seks år siden jeg leste Markus Zusaks nydelige og ikke minst triste roman "Boktyven", som opprinnelig utkom i 2005 (men på norsk først i 2007, utgitt av Cappelen Damm). Og selv om jeg ikke husker absolutt alle detaljer fra boka den dag i dag, husker jeg fremdeles hvilken enorm effekt den hadde på meg. Da jeg før jul mottok en invitasjon til en eksklusiv førvisning av filmen fra Cappelen Damm, var jeg ikke sen om å takke ja! For med stjerneskuespillere som Geoffrey Rush og Emily Watson i hovedrollene som Liesels fosterforeldre Hans og Rosa, måtte det jo rett og slett bli bra! Derimot var jeg mer spent på rolletolkningene av Liesel, vennen Rudy og ikke minst jøden Max ...
Visningen av filmen fant sted på Filmklubben (i lokalene til Cinemateket) i ettermiddag, og en engasjert redaktør fra Cappelen Damm introduserte filmen gjennom å fortelle om sitt spesielle forhold til boka, som forlaget var så heldig å sikre seg i sin tid. Lenge har man ventet på filmen, og nå er den altså her - og skal ha Norgespremiere 17. januar 2014!
I filmen åpningsscene hilser vi på Døden, selve fortellerstemmen i filmen - som i boka. Alle skal vi dø en gang, men bare Døden vet når dette skal skje. Døden ber oss om å ta det med ro, fordi vi uansett ikke kan unnslippe vår skjebne ... Så dras vi gjennom en togkupé, inntil vi møter Liesel, broren og deres mor. Broren dør i armene på moren, og han må begraves ved skinnegangen. Idet broren går i jorda og moren faller sammen og hulker, griper Liesel tak i en bok som graveren har lagt fra seg i snøen. Hun stjeler sin første bok - Boktyven ... Lite aner hun at moren skal forlate henne hos noen som skal føre henne til Hans og Rosa, mens moren selv sendes til en konsentrasjonsleir. Ja, for dette er rett før andre verdenskrig, vi befinner oss i Tyskland - eller nærmere bestemt Berlin etter hvert - og Hitler sitter ved makten. ![]() |
| Liesel og vennen Rudy |
Møtet med Hans og Rosa er skremmende i sin ublidhet for Liesel, som er fra seg av sorg over å ha mistet både sin bror og sin mor i løpet av kort tid. Særlig bryske Rosa er skremmende, fordi hun hele tiden skjeller og smeller og er sur absolutt hele tiden. Det oppstår imidlertid nokså raskt sterke bånd mellom Liesel og Hans, som tar henne under sine beskyttende vinger og er omsorgsfullheten selv. Da det senere viser seg at Liesel ikke kan lese, er det han som lærer henne bokstavenes magi. Og Liesel, som etter hvert blir god venn med den skjønne, lysluggete gutten Rudy, skal etter hvert vise seg å bli en mestertyv i bøkenes verden.
Bøkene skal dessuten få avgjørende betydning når jøden Max dukker opp, og de må gjemme ham i kjelleren. Når han til tider svever mellom liv og død, opprettholdes hans vilje til å leve gjennom alle historiene Liesel leser for ham ...
![]() |
| Liesel stjeler en bok fra et bokbål |
Bakteppet i filmen er som tidligere nevnt andre verdenskrig, og mens Liesel og Rudy, som bare drømmer om et kyss, utvikler et vennskap sterkere enn alt, blir vi vitne til krystallnatten, jødeforfølgelse og nazismens fremmarsj. Etter hvert som det går dårligere og Tyskland møter mer motstand, utkommanderes den ene familiefaren etter den andre i krigen - og heller ikke Hans slipper unna ... Britene bomber Berlin sønder og sammen, og nede i bomberommet fjetrer Liesel alle de redselsslagne naboene gjennom sine historier - hvor hun prøver å overdøve lyden av sirener og bombing med sine fortellinger ...
![]() |
| Ingen våger å protestere av frykt for angiveri |
Det er alltid vanskelig når det skal lages film av en bok man har elsket svært høyt, men denne gangen har produsentene virkelig fått det til! Sophie Nélisse er riktignok nesten for fullkommen og vakker i rollen som Liesel, og det samme kan man i grunnen si om Nico Liersch i rollen som Rudy. Like fullt - de er til å smelte fullstendig av! Joda, så blir det kanskje også noe stereotypt når forholdet mellom de snille og de slemme beskrives, men jeg tilgir dem, jeg tilgir dem! Like så tilgir jeg at miljøskildringene er noe romantisert og naivistisk i formen. Det noe naivistiske uttrykket i filmen er jo også en genre innenfor filmkunsten, og her passet det helt fint.
![]() |
| Liesel leser for Max i kjelleren |
Etter hvert viser det seg selvfølgelig at Rosa rommer et varmt og bankende hjerte - ikke minst for Liesel, og når dette kommer for en dag - ja, da er det bare å finne frem lommetørkleet. Og da trenger du ikke å pakke det vekk, for dette kommer du til å trenge resten av filmen. Regn rett og slett med en håndfull med hulkeepisoder før rulleteksten kommer, og ha sminkepungen og pudderet klart før du forlater salen!
Og dersom du skulle være det minste i tvil: Jeg anbefaler denne filmen varmt og sier bare: gled eder! For dette er en film en bokelsker med respekt for seg selv ikke ønsker å gå glipp av!
Innspilt: 2013Originaltittel: Book ThiefNasjonalitet: USAGenre: DramaSkuespillere: Sophie Nélisse (Liesel Merninger), Geoffrey Rush (Hans Hubermann), Emilt Watson (Rosa Hubermann), Ben Schnetzer (Max Vandenburg), Nico Liersch (Rudy Steiner) m.fl. Spilletid: 130 min.
↧
January 11, 2014, 12:18 pm
![]() |
| Foto: RMC |
Evaluering av året som har gått
Et leseår er over, og det er dags å evaluere hvorvidt jeg nådde noen av mine lesemål.
Aller først en repetisjon av målene jeg satte meg:
1. At jeg skal lese minst 10 1001-bøker 2. At jeg skal lese minst 5 nye Nobelsprisvinner-bøker 3. At jeg skal lese minst 10 gamle klassikere4. At jeg minimum skal lese 100 bøker - helst mer, selvsagt ...
Mål nr. 1: Hmmm ... Det ble bare fem 1001-bøker på meg i år ... Dermed er jeg oppe i 190 leste 1001-bøker.
Om jeg ikke klarte målet mitt, kan jeg til gjengjeld fastslå at jeg i alle fall valgte et par virkelig krevende 1001-bøker i 2013 - som August Strindbergs "Det røde rommet" og Georges Perecs "Livet bruksanvisning". Haruki Murakamis siste bok "1Q84"-triologien var mer som en lek å regne, mens Julian Barnes sin "Flauberts papegøye" og Gustave Flauberts novelle "En enkel sjel" i og for seg var krevende nok. Jeg hadde fra før av fått smaken for Julian Barnes etter å ha lest hans fantastiske bok "Fornemmelse for slutten" (lest i 2012).
Mål nr. 2: Det ble bare lest tre Nobelprisvinner-bøker i år. Dermed er jeg oppe i 58 omtalte Nobelprisvinner-bøker på bloggen min. Den første er Ernest Hemingways "Klokkene ringer for deg", den andre er Albert Camus´ "Den fremmede" og den tredje er Mario Vargas Llosas "Det grønne rommet".
Mål nr. 3:Jeg kan uten videre fastslå at jeg har lest atskillig flere enn 10 gamle klassikere!
Mål nr. 4:Med 108 leste bøker i 2013 er også mål nr. 4 nådd med god margin.
Litt statistikk
Kvinnelige versus mannlige forfattere:Av totalt 108 bøker var 34 skrevet av kvinnelige forfattere. Litt under 1 av 3 bøker er mao. skrevet av en kvinne. Dette overrasket meg faktisk. Til sammenligning var 37 % av alle bøkene jeg leste i 2012 skrevet av norske forfattere.
Norsk versus utenlandsk litteratur:47 av bøkene jeg leste i 2013 - 44 % - er skrevet av nordmenn eller mennesker som bor i Norge og som skriver på norsk. På tross av mitt stålfokus på norsk litteratur nettopp i 2013, har jeg likevel lest 9 % færre norske bøker i 2013 sammenlignet med 2012. På grunn av bokbloggerprisen 2013 har jeg laget en samlet oversikt over alle leste norske bøker utgitt i 2013.
Ny litteratur versus eldre litteratur:28 bøker - alle så nær som to er norske - utkom i 2013, 21 utkom i 2012 og 12 utkom i 2011. 61 av de totalt 108 leste bøkene i 2013 - dvs. 56 % - må dermed kunne karakteriseres som relativt ny litteratur.
Bokhyllelesing:Det er ingen overraskelse at nye bøker har en tendens til å tape i forhold til nyervervede bøker. I 2013 leste jeg kun 17 bøker fra mine egne bokhyller, mens resten var nytt av året.
Sakprosa:Det siste året har det vært en del fokus på at "bokbloggere ikke leser sakprosa". I så fall må jeg være et hederlig unntak. Jeg teller 23-24 bøker blant mine leste bøker i 2013, skjønt man selvsagt kan diskutere hvor grensen mellom sakprosa og annen litteratur egentlig går ... Hvis jeg skulle fremheve noen bøker, måtte det i tillegg til John Færseths bok "KonspiraNorge" være "Effektive ledergrupper" (se også nedenfor under "mest leste innlegg") av Henning Bang og Thomas Nesset Midelfart og Finn Sjues "Journalistikkens uutholdelige letthet". For ikke å glemme Virginia Woolfs "Et eget rom"!
Antall blogginnlegg:Antall blogginnlegg er redusert fra 334 i 2012 til 218 i 2013. Jeg har altså vært mindre aktiv i 2013, vesentlig fordi jeg har holdt på med videreutdanning og ikke har hatt så mye tid til rådighet til å lese.
Mest leste innlegg:Det er alltid morsomt å se hvilket innlegg som blir lest av flest (eller som i alle fall får flest treff eller klikk). Det innlegget som helt klart har fått flest treff, er min omtale av John Færseths KonspiraNorge. Dette har overrasket meg stort!
Antall lesere på bloggen:Antall lesere på bloggen min har doblet seg det siste året, og det er selvsagt gledelig. Det høyeste antall unike lesere pr. uke jeg har kunnet finne dokumentasjon for via Bloggurat, er i overkant av 900. Hvorvidt det er bokbloggtreffene hver høst eller det faktum at jeg i høst har begynt aktivt å markedsføre min blogg på Twitter, er ikke godt å si, men mest sannsynlig er det en kombinasjon av dette. Uansett grunn er det moro at flere lesere finner veien til min blogg.
Bøker som har utmerket seg spesielt
Den beste boka jeg har lest i 2013:Det er alltid vanskelig å skulle plukke frem bare en bok, men innenfor skjønnlitteraturen må det bli Roy Jacobsens "De usynlige"! Og dersom jeg også skulle trekke frem en god bok nr. 2, må det bli Katja Kettus "Jordmora".
Den kuleste boka jeg har lest i 2013:Jeg er ikke i tvil: Frode Grytten har skrevet den kuleste boka, nemlig "Brenn huset ned"! Her skriver han om The Clash, mens bandet var på høyden av sin karriere.
Årets største overraskelse:Her er jeg ikke i tvil: Det må bli Édouard Levés "Selvportrett"! Dessuten Gabi Gleichmanns "Udødelighetens elixir" og Anne Synnøve Simensens "Kvinnen bak fredsprisen - Historien om Bertha von Suttner og Alfred Nobel"! Og så må jeg nevne "Furuset" av Linn Strømsborg!
Årets mest gripende bok:Bøkene som virkelig grep meg i 2013, og som fikk meg til å grine var Jonas Gardells første og andre bok i trilogien "Tørk aldri tårer uten hansker".
--------------------------------
Og slik kunne jeg ha fortsatt ... 2013 var et godt leseår, hvor jeg fikk øynene opp for mange forfattere som frem til nå har vært nokså ukjente for meg. Igjen kan jeg takke både andre bokbloggere, forlag og forfattere som har inspirert meg til å lese bøker jeg antakelig ikke ville ha klart å finne frem til sånn helt uten videre på egen hånd.
Helt til slutt gjenstår det bare å sette opp nye lesemål for 2014:
1. Jeg skal lese minst 10 1001-bøker 2. Jeg skal lese minst 5 nye Nobelsprisvinner-bøker 3. Jeg skal lese minst 10 gamle klassikere4. Jeg skal lese minst 30 bøker fra egne bokhyller5. Jeg skal lese flere bøker av kvinnelige forfattere (minst 35 %)4. Jeg minimum skal lese 100 bøker - helst mer, selvsagt ...
Og med dette ønsker jeg alle mine lesere et fortsatt godt nytt år!
![]() |
| Foto: RMC |
↧
January 11, 2014, 12:34 pm
![]() |
| Brick Lane, London (Foto: RMC) |
Her kan du lese bokomtalene mine utover i 2014 ved å klikke på hyperlinkene som kommer etter hvert. Dersom du i stedet ønsker å lete etter spesielle bøker, kan du gå inn på den alfabetiske oversikten under fanen "bokomtaler". Her ligger det pt. nesten 760 bokomtaler registrert etter forfattere (på etternavn) og med hyperlink til hver eneste bok.
Januar:
1. Tomas Espedal: Bergeners (2013)2. Steffen Kverneland: Munch (2013)3. Elisabeth Ellefsen: Uten mann (2013)4. Åsne Seierstad: En av oss (2013)5. Hilde Østby: Leksikon om lengsel (2013)6. Mads Gilbert og Erik Fosse: Øyne i Gaza (2009)7. Hanne Eggen Røislien: Israelerne - Kampen for å høre til (2012)
↧
January 11, 2014, 2:55 pm
Et referanseverk om 22. juli 2011
Jeg har fulgt Åsne Seierstads (f. 1970) forfatterskap fra begynnelsen av 2000 og frem til i dag med stor interesse. Tidligere har jeg kun omtalt "De krenkede" (om de krigstraumatiserte barna fra Tsjetsjenia (2007)) på bloggen min, men Seierstad har også skrevet om Irak-krigen (i "Hundre og en dag" (2003)), om Afghanistan og kvinnenes situasjon etter USAs invasjon ("Bokhandleren i Kabul" (2002)) og om Serbia ("Med ryggen mot verden: Portretter fra Serbia" (2000)). Det har nå gått nesten 2 1/2 år siden 22. juli 2011, og jeg har i denne perioden ventet på en bok om terrorhandlingene og hovedpersonen bak disse, som jeg faktisk har hatt lyst til å lese. Jeg har ikke hatt lyst til å lese om Fjordmannen, om rettsnotater fra dag til dag, forsvarerens bok, om massemorderens private e-poster el.l. Derimot har jeg ventet på en bok som sammenfatter det hele og trekker noen linjer fra begynnelse til slutt, uten nødvendigvis å foreta dyptpløyende analyser av hva som faktisk skjedde. Tiden er nok fremdeles ikke moden for en analytisk bok av det virkelig dyptpløyende slaget. Og skulle det mot formodning ha kommet en slik bok, som jeg ikke har fått med meg, er jeg takknemlig for tips! Jeg bør vel også nevne at lesing av Seierstads bok har fått meg til å bestille Erika Flatlands bok "Året uten sommer" fra Bokklubben. For øvrig kan det være interessant å merke seg at det så langt har utkommet om lag 40 22. juli-bøker.![]() |
Blomsterhavet utenfor Domkirken
(Foto: RMC) |
Åsne Seierstad har ikke møtt terroristen selv, og har etter hva jeg har forstått kun hatt ett møte med hans mor, rett før hun døde av sin kreftsykdom. I siste kapittel ("Slik ble boken til", side 523 flg.) redegjør hun for hvordan hun jobbet med boka og hvordan alle impliserte har fått lese det hun har skrevet om dem. Seierstad var dessuten til stede under den 10 uker lange rettssaken mot terroristen. Det er derfor med noe undring jeg i det siste har fulgt med i media hvor det fra enkelte hold har kommet påstander om ærekrenkelser, fordi forfatteren angivelig skal ha tolket politiavhør og annet i sin bok. Ja - tenkte man at forfatteren ikke skulle kunne tilføre sin egen bok eget tankegods, men kun operere med rene referater uten å stille noen kritiske spørsmål underveis? I så fall ville vel ikke boka ha vært interessant i det hele tatt, tenker jeg ...
"En av oss" handler om en håndfull av de berørte i forbindelse med 22. juli 2011. Foruten terroristen selv og noen av menneskene rundt ham, møter vi familien Rashid som endte med å miste sin elskede datter Bano i forbindelse med massakrene på Utøya. En kurdisk familie som rett før 2000-år-skiftet flyktet fra Irak for å kunne leve i fredelige Norge ... Vi treffer også noen AUF´ere fra Nord-Norge, som var på Utøya den 22. juli. Ikke alle kom levende fra det.
![]() |
En rose for hver av de døde - spikret opp
på LO-bygningen ved Youngstorget
(Foto: RMC) |
Terroristens mor hadde en vanskelig oppvekst, som skulle prege henne gjennom hele livet. Seierstad gir oss likevel ikke noe eksakt svar på det vi alle lurer på: var det arv eller miljø som skapte terroristen? Altså: var han ond eller ble han slik? At han var et spesielt barn hersker det derimot liten tvil om. Etter at forholdet med terroristens far skar seg, klarte moren å etablere seg på Nedre Silkestrå. Vi blir kjent med en gutt som ikke hadde lett for etablere varige vennskap, og som var innom taggermiljøet i Oslo i noen essensielle ungdomsår, inntil heller ikke guttene i dette miljøet ville ha noe med ham å gjøre. Så forsøkte han seg i Fremskrittspartiets ungdomslag - uten at han klarte å hevde seg. Det tegnes et bilde av en ung mann som hele tiden gir andre skylden for sine nederlag, og hvis ene og altoverskyggende drøm er å bli rik på en-to-tre. Men en av oss var han aldri, og akkurat dette var det som ble hans problem. Dermed fikk han aldri noen korrektiver fra omgivelsene etter hvert som han forleste seg på høyreekstremistisk tankegods på nettet.
Hjemme på Silkestrå, der han vokste opp, oppholdt han seg mye på gutterommet - eller promperommet, som han kalte det. En periode etablerte han et firma som spesialiserte seg på å forfalske vitnemål og attester, og i denne perioden tjente han faktisk flere millioner kroner. Da media begynte å fokusere på dette, følte han at det begynte å brenne under beina hans, og deretter avsluttet han selskapet. Noe det har vært skrevet lite om er terroristens tilknytning til Frimurerlosjen. Her har det lyktes forfatteren å få innblikk i forhold vi har hørt lite om fra før av.
![]() |
| Roser for de døde - her ved Stortinget (Foto: RMC) |
Så fulgte noen år hvor terroristen endte med å flytte hjem til sin mor. Det som bare skulle vært midlertidig, endte med å bli en permanent tilstand over flere år. I disse årene muret han seg inne, spilte krigsspill og leste seg opp på antiislamittiske nettsider. Og det var nå hans idéer om Arbeiderpartiet som årsak til multikulturalisme og det som verre var, virkelig tok form. Han begynte å skrive på sitt manifest, og planla dessuten i detalj hvordan han skulle lage en bombe.
Selv om jeg ikke fulgte saken fra dag til dag i media, er lite av det som kommer frem i Seierstads bok egentlig veldig nytt - kanskje bortsett fra morens rolle i det hele, som ikke har vært særlig kjent for andre enn dem som faktisk fulgte rettssaken og fikk innblikk i terroristens barndom, problemene familien stred med osv. Dessuten får vi vite mer om to-tre av ungdommene som ble drept på Utøya, og deres familier - også familienes reaksjoner på det som skjedde etter 22. juli. Det som uansett er fint med boka er at Seierstad setter alt som skjedde sammen til et helhetlig bilde, slik at man gjennom å lese hennes bok fint kan få et overblikk. Fordi hun også har tatt med kildene hun har brukt i forbindelse med skriving av boka, kan interesserte nokså enkelt finne frem til andre bøker man har lyst til å lese om terrorhandlingene.
![]() |
I dagene etter 22. juli - ved Stortorgets Gjestgiveri/inngangen
til Grubbegata (Foto: RMC) |
"En av oss" er en tankevekkende og interessant bok, i tillegg til at den er lettfattelig og godt skrevet. Jeg kan ikke med min beste vilje se at boka på noe vis er spekulativ, slik enkelte har hevdet etter at boka utkom. Tvert i mot er boka preget av en dyp respekt overfor de involverte - selvsagt i særdeleshet overfor ofrene for terrorhandlingene. Enkelte ganger var det vondt å lese - særlig når Seierstad beskriver det som skjedde på Utøya. Og i timene etter at terroristen var arrestert, og de pårørende lette etter sine uten å finne dem ... da kom tårene. Det var sterkt å komme så tett inn på de pårørende og deres desperasjon etter hvert som det gikk opp for dem at akkurat deres døtre og sønner aldri ville vende tilbake i live ...
Det man kanskje med rette kan være kritisk til når det gjelder Seierstads bok er at skillet mellom hennes nokså nøkterne fremstilling og forsøkene på å dikte seg inn i hodet til terroristen av og til hviskes ut. Terroristen får vel egentlig aldri en sjanse til å fremstå som det sårbare mennesket han en gang må ha vært ... Her kunne nok forfatteren ha holdt seg i skinnet og ikke bidratt ytterligere til å "monstrifisere" hovedpersonen. Hun vet ikke hva han har tenkt og gjort i avgjørende øyeblikk - ikke annet enn det som fremkommer av hans manifest, av det han har uttalt under rettssaken og det hun har kunnet lese i politidokumenter o.l. Men kritikken til tross - ingen bør være i tvil om at "En av oss" kommer til å bli stående som et sentralt referanseverk om terrorhandlingene den 22. juli 2011, og om det som skjedde forut og etterpå. Dersom man kun skal lese en håndfull bøker om 22. juli, bør i alle fall denne boka være med. Og selv skal jeg så smått begynne å orientere meg blant de hittil 40 bøkene som har kommet ut, før jeg bestemmer meg for hva jeg skal bruke tiden min på.
Utgitt: 2013Forlag: Kagge forlagAntall sider: 533Takk til forlaget for leseeksemplar av boka!
Link til bildene jeg tok i dagene etter 22. juli 2011.
![]() |
| Åsne Seierstad (Foto: NTB Scanpix) |
Andre artikler om boka:- Dagbladet v/Jon Rognlien - 09.11.2013 - Hvem er en av oss - Åsne Seierstads velskrevne bok går langt i å utlevere- VF v/May Grethe Lerum - 09.11.2013 - En vond, viktig bok - Samler puslebiter til et klarere 22/7-bilde- NRK v/terroristens avlastningsforeldre (som er anonyme) - 14.12.2013 - Ærekrenket av Åsne Seierstad- NRK v/Kjell Lars Berge - 10.11.2013 - Et fremragende historiemaleri- NRK v/Cathrine Elnan og Marit Kolberg - 08.11.2013 - Åsne Seierstad fikk brev fra Breivik- Ny Tid v/Dag Herbjørnsrud - 15.11.2013 - En av oss - igjen- Morgenbladet v/Jo M. Bredeveien - 14.11.2013 - Historie om oss- Romerike Blad v/Lars MJ Hansen - 25-11-2013 - Hjelper oss å forstå- Reading Randi - 02.12.2013
↧
↧
January 12, 2014, 12:10 pm
Kjærlighetens og lengselens encyklopedi
Hilde Østby (f. 1975) debuterte med romanen "Leksikon om lengsel" i 2013. Ja, det er faktisk en roman, selv om boka består av 29 små historier, hver og en refererende til bokstavene i det norske alfabetet og med en ditto tilhørende overskrift. Historiene sys sammen av den tilstedeværende "redaksjonen", som forfatteren har valgt å kalle Liv Vestby. Dette for å skape en slags distanse til bokas egentlige forfatter, og gi det hele et skinn av objektivitet - i den grad det selvsagt er mulig ... Gjennom de 29 historiene har hun dermed forfattet verdens første og eneste leksikon om lengsel. Historiene henger tilsynelatende ikke sammen, men som forfatteren sier på side 11:
"Redaksjonen velger heller å se dette leksikonet som en orgelfuge av Bach, der pipene klinger sammen i kontrapunkt, med uavhengige melodier som kanskje lyder vakkert idet de krysser hverandre, uten at det bærer på noen skjult mening. Det er bare slik fugen, eller altså livet, er."
Når man skal si noe om denne boka, hva den handler om, er det altså et vell av historier å ta utgangspunkt i. Historier de fleste av oss - i alle fall de bokelskende blant oss - i større eller mindre grad allerede kjenner til, men som forfatteren alias "redaksjonen" alias Liv Vestby har laget sin egen lille vri på. I et intervju har forfatteren uttalt at alle historiene er fiksjon, men med et snev av noe gjenkjennende, slik at vi hele tider blir sittende igjen med en opplevelse av at "ja, slik må det ha vært!"
Jeg har på ingen måte lyst til å spoile boka, fordi leseopplevelsen avhenger av alle overraskelsene underveis, men kan nevne at det er god grunn til å tenke gjennom vår egen romantiserte oppfatning av verden. Kanskje handler det vel så mye om våre innerste lengsler, fordi mange av historiene først og fremst handler om uforløst begjær og lengselen etter kjærlighet, snarere enn fullbyrdelsen av den. Kjærligheten inntrer som kjent først på et senere stadium, fordi den i tillegg til begjæret inneholder elementer som respekt og trygghet. I Hilde Vestbys univers - unnskyld: i redaksjonens univers - reduseres det meste til ulidelig begjær, kroppssekreter og uforløste drømmer, etter at et blikk, kjærlighetens første blikk, har utløst et hav av lengsler i oss etter noe mer. Ja, hva da? Å få tilfredsstilt et kroppslig begjær - et begjær mange kan drepe for, men som altfor mange rett og slett dør av - helt for egen maskin - i denne boka ... ![]() |
Venus fra Milo, Louvre i Paris
(Foto: RMC) |
Vi får høre historien om Dante Elighieri og hans forelskelse i Beatrice Portinari og om hvordan dette inspirerte ham til å skrive La Divina Commedia, om den egentlige historien om Romeo og Julie - eller Mariotto og Gianozza som de egentlig het, om Jeanne d´Arcs skjebne, sannheten om Lolita - som slett ikke var så ung som man vil ha det til, historien om Venus fra Milo - kvinnen ingen våget å nærme seg fordi hun var så guddommelig vakker, men som ble forevighet i en statue av marmor og som i dag kan beskues på Louvre i Paris ...
Innimellom byr redaksjonen på seg selv og sitt eget kjærlighetsliv, for ikke å si mangel på sådan etter hvert ... Saftige historier fylt til randen av emosjoner - ja, såpass at man underveis med god grunn kan stille spørsmål ved hva kjærlighet egentlig er, om ikke en dæsj kroppslig begjær, ikke rent lite uforløst lengsel og mangel på mulighet til å få det hele ned på jorda ...
Morsomt var det også - som i historien om Anne Boleyn som gjorde sin fremtidige ektemann - ingen ringere enn enn kong Henrik XIII, han med alle konene - avhengig av kaffe, den gangen en meget eksotisk og sterkt avhengighetsskapende drikk, men som altså endte med å miste ham:
"Syv år senere kunne kongen gifte seg med Anne, etter at Boleyn-familien hadde ruinert seg på importen av kaffebønner og kongen hadde utviklet en kraftig koffeinavhengighet. Det engelske kongehuset hadde brutt med paven i Roma og var i en spent diplomatisk situasjon med en rekke europeiske land. Og selv om Anne var en smart kvinne, var hun ikke klok nok til å opprettholde kongens koffeinmisbruk etter bryllupsnatten - hvorfor skulle hun det? Nå hadde hun ham jo, nå var han jo endelig hennes! Bare tre år etter bryllupet ble Anne halshugd, falskt anklaget for incest med sin egen bror. Kongen skulle ikke bare få henne drept, men også sverte hennes rykte så det ble svartere enn kaffe. Sannheten, den grusomme sannheten som kvinner etter henne bør lære av, var at hun hadde undervurdert koffeinabstinensens virkninger og skuffelsen til en mann som trodde han var forelsket, men som oppdaget på bryllupsnatten at han i stedet var dømt til evig hodepine." (side 104)
Underveis i lesingen ble jeg både fascinert, fikk latteren i halsen, koste meg med detaljene, måtte lese enkelte historier om igjen ... og om igjen ...
"Leksikon om lengsel" er en uhyre original (fragmentarisk) roman, totalt annerledes alt annet jeg har lest tidligere. I tillegg er den svært intelligent konstruert, full av humor, og med mange spark i alle retninger (både mot menn og kvinner, mennesker av høy og lav rang i datidens samfunn, unge og eldre). Her lyves det friskt over en lav sko! Samtidig avkles mye av mystikken rundt kjærligheten med henvisning til ren biologi og kjemi. Hvor mye unødvendig lidelse mennesker har påført seg selv i den tro at de har oppfattet verden korrekt, mens de har misforstått det hele så fullstendig! Og så dukker selvsagt det evige spørsmålet opp: hvor mye kjærlighet er det oss forunt å få oppleve i løpet av et skarve liv?
Noen ganger var historiene såvidt grove og saftige at dette fikk meg til å kaste et blikk på sidemannen på bussen (hvor jeg leser mange av mine bøker), for å se om vedkommende hadde fått med seg hva jeg faktisk satt og leste - mens rødmen steg opp i kinnene mine ...
Slutten av romanen fungerte ikke helt for meg, fordi den virket kunstig og konstruert. Men bortsett fra dette - en fantastisk leseopplevelse fra ende til annen! Forfatteren skriver godt, og det skal bli spennende å følge henne fremover. "Leksikon om lengsel" er virkelig en bok jeg anbefaler varmt!
Utgitt: 2013 Forlag: TidenAntall sider: 245Forfatterens egen bloggTakk til forlaget for leseeksemplar av boka!
![]() |
| Hilde Østby (Foto: Arne Ove Bergo) |
Andre artikler om boka:- VG v/Mari NYmoen Nilsen - 17.06.2013 - Hva du kan lære om kjærlighet i denne boken!- Dagbladet v/Maja Troberg Djuve - 13.04.2013 - Lidenskapelig historieforfalskning - Hilde Østby skriver skolert, vittig og slibrig- NRK v/Marta Norheim - 18.04.2013 - Verdenslitteraturen som råstoff- Dagsavisen v/Thea Urdal - 17.04.2013 - Kjærlighet: Fleip eller fakta?- Morgenbladet v/Per Buvik - 28.06.2013 - To postmoderne debutanter - Bokmerker.org v/Maren Skolem - 19.11.2013 - Vi er alle leksikonredaktører: Intervju med Hilde Østby- Lattermilds bokblogg - 27.12.2013 - Mellom linjene - 05.08.2013 - Ei unik forteljing om ufullkommen kjærleik- Magasinett v/Mette Karlsvik - 24.09.2013 - Leksikon om liksom- Vinduet v/Ellen Engelstad - 26.04.2013 - Jakten på kjærligheten- Kasiopeiia - 07.05.2013 - Siljes skriblerier - 04.01.2014
↧
January 13, 2014, 12:14 pm
Jeg antar at de fleste har fått med seg at langlisten i forbindelse med nominasjonene til bokbloggerprisen 2013 ble offentliggjort kl. 12.00 i dag. Dette kan du lese mer om på bloggen Norske bokbloggere.
Langlisten ser slik ut:
1) Norsk skjønnlitteratur:
2) Åpen klasse:
- Mysteriet Mamma av Trude Lorentzen(Oktober)
- Odinsbarn av Siri Pettersen (Gyldendal)
- Fugl av Lisa Aisato (Gyldendal)
- Den onde arven av Thomas Enger (Gyldendal)
- Det vi kan stå for av Geir Lippestad (Aschehoug)
- Urd av Ruth Lillegraven (Tiden)
(Jeg har linket til mine bokanmeldelser - i alt seks av de nominerte bøkene.)
Kortlistene i hver kategori blir offentliggjort mandag 27. januar. Det vil være tre bøker på hver kortliste.
Lise alias Knirk har redegjort for en del statistikk i sitt innlegg tidligere i dag. 57 bokbloggere har vært med på å stemme bøker frem, og bare det faktum at stemmene er fordelt på 145 titler, viser hvilken bredde det faktisk er i hva bokbloggerne leser og skriver om på bloggene sine. Påstander om at bokbloggermiljøet "dessverre er ganske ensidig", slik jeg har registrert i en uttalelse i forkant av nominasjonsprosessen, faller dermed på sin egen urimelighet. Da følger man rett og slett ikke med i timen på det som leses og skrives om rundt forbi i bloggsfæren.
På langlisten er det kun én krimbok, og det har fra flere hold vært en viss skuffelse over akkurat dét. For oss som har vært med på å innstifte bokbloggerprisen og som også har innsikt i nominasjonene, kan det konstateres at krim er nominert. Men når det er en spredning over 23 bøker (23 av i alt 67 bøker i kategorien romaner) i nominasjonene, har problemet vært at hver tittel har fått for få stemmer til å kvalifisere seg til langlisten. Unntatt Jo Nesbøs "Politi", da ...
Selv kan jeg konstatere at uansett hvor mye jeg har jobbet med mine sakprosainnlegg i året som har gått, og uansett hvor mange av disse titlene jeg nominerte i kategorien åpen klasse, så hjalp dette heller lite. Fortærende, ja visst, men så har jeg da også en gyllen anledning til å åpne mine øyne i forhold til andre nominasjoner og la meg inspirere litt utenfor det som er "boksen" i min litterære verden. Hele poenget med bokbloggerprisen er jo at den skal stimulere til mer lesing av norsk litteratur, så da så! Med andre ord: Mer nysgjerrighet - mindre forutinntatthet!
Line har for øvrig på Lines bibliotek presentert de nominerte bøkene, og dermed kan man raskt og greit sette seg inn i hvilke bøker det dreier seg om - uten å måtte gå veien via alle bokanmeldelsene som bokbloggerne så langt har produsert i året som vi nettopp har lagt bak oss.
Og så er det bare å vente i spenning på kortlisten som blir offentliggjort om nøyaktig to uker fra i dag!
![]() |
| Foto: RMC |
↧
January 13, 2014, 2:19 pm
Israel - et stridens land ...
Hanne Eggen Røislien (f. 1975) er religionshistoriker med doktorgrad i religionsvitenskap på det israelske forsvaret. Hun er en av Norges fremste Israel-kjennere og hun har tidligere gitt ut boka "Bosettere på Hellig Grunn: En reise blant jødiske nybyggere" (2006). "Israelerne" er hennes andre bok. På smussomslaget til denne boka kan man videre lese at hun også har jobbet andre steder i Midtøsten - i Hebron (2001) og i Kuwait og Irak (2003). I 2020-2011 ledet hun "Midtøstenskolen" i Radioselskapet på NRK P2.
Da jeg kom over denne boka for en tid tilbake, var jeg ikke sen om å anskaffe meg den. Jeg opplever det nemlig vanskelig å orientere meg i Israel-Palestina-konflikten, fordi det verserer så mange ulike fremstillinger og påståtte sannheter at det ikke er godt å vite hva man skal forholde seg til. Når en av Norges fremste eksperter på Israel kommer ut med bok, ja - da er det bare én ting å gjøre: løp og kjøp! Og det selv om boka som sådan ikke handler direkte om konflikten mellom israelske jøder og palestinere ... Indirekte handler den imidlertid i aller høyeste grad om dette - i alle fall på den måten at vi får innblikk i en del holdninger som preger meningmann i Israel - i den grad noe slikt i det hele tatt finnes i et land som er så sammensatt med mennesker bokstavelig talt fra hele verden.
I bokas forord sier forfatteren følgende:
"Denne boka handler om de israelerne som ikke når avisoverskriftene, men som lever sine liv i skyggen av den israelsk-palestinske konflikten. Det er en bok om de jødiske israelerne, skrevet av en som kommer utenfra. Den handler ikke om de drøyt 25 prosent ikke-jødiske gruppene som bor i Israel. Palestinerne, som riktignok utgjør omtrent 20 prosent av statsborgerne, er ikke tema for denne boka. Dette er heller ikke en bok om den israelsk-palestinske konflikten, om forholdet mellom Norge og Israel eller den norske debatten rundt den israelsk-palestinske konflikten. At disse perspektivene er utelatt, betyr naturligvis ikke at de ikke er viktige, men at jeg har valgt å fokusere på majoriteten av israelerne - altså jødene - som sterkest identifiseres med og preger staten Israel."(side 12)
Når jeg skal referere fra Røisliens bok, vet jeg ikke helt hvor jeg skal begynne. Hun er nemlig innom så mange temaer at det er fristende å sette seg ned og nærmest lage et referat. Det skal jeg imidlertid ikke gjøre.
Boka handler kanskje først og fremst om forfatterens møte med høyst ulike israelere - alt fra mennesker hun ble kjent med da hun i sin ungdom valgte å jobbe som frivillig i en israelsk kibbutz, til mennesker hun har møtt som sivil observatør og forsker. Kibbutzene er ikke lenger hva de en gang var, og er det noe som i alle fall fremgår med all tydelighet så er det at israelerne langt fra er en homogen gruppe. Ikke bare er det et sterkt skille mellom ortodokse og sekulære jøder - sistnevnte ikke mer religiøse enn en gjennomsnittlig nordmann - men det jødiske folket kommer i tillegg fra alle kanter av verden og drar med seg sine høyst ulike kulturer når de ankommer Israel. Forskjellene preger også bosettingsmønsteret i Israel, idet de religiøse og mest positive til krigføring mot palestinere stort sett har valgt å bosette seg i Jerusalem og omegn, mens de sekulære og "anti-krig-jødene" har valgt Tel Aviv. Av de i alt nesten 7,5 millioner innbyggere i Israel, bor nesten halvparten i Tel Aviv.
Jødene deles grovt sett i tre kategorier. De som dominerer styre og stell i Israel er i all hovedsak askenasim (jiddisk ord for "tysk"), dvs. jøder med røtter fra Vest-Europa og USA. Så har man misrachim, dvs. jøder som har sine røtter fra Midtøsten og arabiske land, og så har man sefaradim, dvs. jøder som hovedsaklig kommer fra Spania, men også i noen grad fra Nord-Afrika (etter å ha blitt fordrevet fra Andalucia på 1400-tallet). Svært mange som har bosatt seg i Israel er etterkommere av overlevende etter Holocaust, og denne arven preger det jødiske samfunnet i svært stor grad fremdeles den dag i dag.
"At det nettopp var de europeiske jødene - askenasene - som på mange måter la hjørnesteinene for Israel, har preget samfunnet siden. De har dominert kulturen, såket, institusjonene som ble bygget - ja, hele samfunnsstrukturen. Og det til frustrasjon for - noen vil også si på bekostning av - immigrantene som senere kom fra de arabiske landene. De sefardiske og misrachiske jødene har måttet arbeide for anerkjennelse og innflytelse helt siden staten ble opprettet." (side 220)
Noe av det som gjorde sterkest inntrykk på meg mens jeg leste denne boka var hvor forskjellige israelerne faktisk er. Her møter vi alt fra jøder som mener at alle arabere er potensielle terrorister til jøder som er sterkt i mot sitt eget lands krigføring mot palestinere, og som mener at vold bare avler mer vold og minst av alt fred. Jeg vet ikke helt hva jeg innbildte meg på forhånd, men det var på en måte veldig ålreit at også dette perspektivet kom frem i boka.
Så hva er egentlig en israeler?
"Selve betegnelsen israeler betyr strengt tatt veldig lite." David lener seg tilbake på stolen og trekker på sluldrene. "En israeler er en person med israelsk statsborgerskap. Men utover det er betegnelsen "israeler" en nærmest innholdsløs merkelapp som skjuler et vell av undergrupper med et mer - eller kanskje særlig mindre - godt forhold seg imellom ... Og jeg har ikke engang begynt på politikken! Den hersens politikken. Det er mer enn bare litt uenigheter om sosial-økonomisk styringsform som skiller oss her - det er gud eller ikke gud, okkupasjon eller ikke okkupasjon, leve eller dø!" David sukker. "Israelerne er så forskjellige at jeg nærmest vil foreslå at dersom du vil finne ut hva som er ordentlig israelsk, må du bare slå opp ordet "heterogen" i synonymordboka. Da får du opp ord som blandet, assortert, mangfoldig, broket og diverse. Dét er israelerne i et nøtteskall." (side 72)
Få land i verden har et så av avansert system som Israel for å kategorisere sine egne innbyggere. Å falle innenfor eller utenfor spesielle kategorier er helt avgjørende for hvilke statsborgerlige rettigheter man kan oppnå. Er man f.eks. palestiner, får man ikke delta i det israelske forsvaret. Jødiske israelere må derimot belage seg på å bruke tid i forsvaret - menn har tre års verneplikt, mens kvinner har ett års verneplikt. Dette forsinker både utdannelse og muligheten til å etablere seg med familie. Hvert år må mennene belage seg på en måned i forsvaret, hvilket vanskeliggjør det å drive egen forretning - bare for å ta ett eksempel. Dessuten gjør dette det israelske samfunnet veldig spesielt - med en befolkning hvor nesten alle har et forhold til forsvaret og krigføring. Er man derimot ortodoks, slipper man unna all verneplikt. Og mens motivasjonen for å kjempe i det israelske forsvaret har vært historisk høy, er denne nå på vikende front. Det forhold at det er krig en gang og bestandig - f.eks. med Hizbolla i nord (i 2006) og Hamas i Gaza (vinteren 2008 - 2009) - skaper en opplevelse av "et svekket forsvar som mangler dømmekraft og går inn i konflikter de ikke kan vinne". (side 147) For mens noen mener det er galt av Israel å okkupere mer av palestinernes land, mener andre at de oppfyller Guds plan ved å sørge for at jødene igjen får herredømme over gamle bibelske områder ... Synet på jødene som Guds utvalgte folk varierer dessuten - alt fra at dette er en byrde og bare det, til at dette gir dem rett til å ta sitt eget land tilbake, selv om dette fører til at palestinerne må vike.
Jeg følte virkelig at jeg ble litt klokere av å lese denne boka, og jeg ser heller ikke bort fra at jeg om ikke alt for lenge kommer til å lese den om igjen. Røislien er meget kunnskapsrik, og tettheten på viktige og interessante poenger i denne boka er høy. Det er særlig bredden, perspektivene, nyansene og det fraværende svart-hvitt-bildet som fascinerte meg ved lesningen av denne boka. Her møter vi det meste; ja, i noen grad får vi bekreftet noen fordommer om Israel som et kompromissløst land i krigføringen mot palestinerne, men vi får også øynene opp for at vi må unngå å generalisere og skjære alle over en kam. Kanskje må det rett og slett en revolusjon til for å endre på det politiske systemet slik at også de kritiske røstene slipper til når viktige politiske valg skal tas?
Dette er en viktig bok som alle som interesserer seg for Midtøsten bør få med seg! Røislien skriver svært godt, og hun fremstiller stoffet meget levende. Jeg anbefaler boka varmt!
Utgitt: 2012Forlag: AschehougAntall sider: 296
![]() |
| Hanne Eggen Røislien (Foto: Scanpix) |
Andre artikler o.l. om forfatteren og boka:- Aftenposten v/Ulf Andenæs - 12.09.2012 - Stemmene fra Israel- YouTube - 26.03.2013 - De israelske bosetningene på Vestbredden- Dagbladet v/Jon Rognlien - 24.12.2012 - Israels tragiske aktører - Ingen er enige i det lovede land- Morgenbladet v/Tor Øystein Vaaland - 23.11.2012 - Litt Iran i Israel- NRK v/Laila Ø. Bakken - 20.03.2010 - Israel - grensene og bosettingene
↧
January 14, 2014, 1:01 pm
Sjokkerende og grusom
"Dette er historien om Israels voldsomme angrep på Gaza vinteren 2008-2009 slik vi opplevde det. De omfattende israelske angrepene på palestinske institusjoner og sivile var trolig blant de mest brutale i palestinernes nyere historie. Angrepene var ikke minst rettet mot barna i Gaza. Mer enn tre hundre barn ble drept og over 1600 skadd."(side 9)
Slik innleder forfatterne sin bok, som handler om deres opphold som leger i Gaza. De ankom Gaza fra Egypt nyttårsaften 2008, og de israelske angrepene hadde da pågått i fem dager. Krigshandlingene skulle pågå frem til 18. januar 2009, og det er dokumentert at ca. 1 400 palestinere mistet livet. I tillegg fikk intrafrukturen store skader. Mads Gilbert og Erik Fosse var der (som leger utsendt fra NORWAC) mens dette skjedde, men de opplevde primært angrepet som leger og vitner på et sykehus. De vet hva de så der: nemlig at opp mot 90 % av alle skadde som ankom sykehuset var sivile, og at urovekkende mange av disse var barn. Små barn. Det de opplevde har ikke bare blitt dokumentert i boka "Øyne i Gaza". Deres vitnemål bidro også til å åpne verdens øyne for det som faktisk skjedde under krigen, hvor israels fremtoning var særdeles brutal og med mange brudd på folkeretten. Gaza, hvis befolkning har en gjennomsnittsalder på 17 år, er i realiteten et eneste stort barnefengsel ... ![]()
Det har vært skrevet en del bøker om konflikten mellom Israel og Gaza, og i den forbindelse vil jeg spesielt fremheve Åshild Eidems bok "Spillet om Gaza". Åshild Eidem har ikke vært i Gaza mens krigshandlinger pågikk, og hennes bok er derfor helt annerledes enn Gilbert og Fosses "Øyne i Gaza". Mens Eidem har vært opptatt av en slags nøktern balanse, ble nok dette en atskillig større utfordring for Gilbert og Fosse, som så det hele fra en helt annen synsvinkel - mens de bokstavelig talt druknet i døde og skadde.
Innledningsvis i boka får vi en innføring i bakgrunnen for konflikten mellom Israel og Gaza etter at Hamas kom til makten. Det er en historie om handelsblokader og matmangel og nød for det palestinske folket. Mens det f.eks. følger av folkeretten at alle land med kyststriper har herredømme over eget sjøområde 200 nautiske mil ut i havet, nekter Israel Gazas befolkning å dra lenger enn tre nautiske mil ut i havet med fiskebåtene sine. Dette har ført til at tilførselen av mat som inneholder proteiner er kraftig redusert. Fra Israels side kalles dette å ivareta en sikkerhetssone, fordi palestinerne er truende til å smugle inn våpen og annet fra sjøsiden, som i neste omgang kan benyttes i krigen mot Israel. Og når man også legger til at det ligger ubenyttede gassfelt i Gazas territorialfarvann, ressurser som antakelig vil gjøre dem til en markant deltaker i verdens olje-og-gass-marked, så skjønner vi kanskje at det hele også handler om penger og makt.
![]() |
| Illustrasjon fra boka |
Det har tidligere vært kamper mellom Israel og Hamas, men i juni 2008 inngikk de våpenhvile.
"Hamas gjorde alt for å sikre våpenhvilen. Før våpenhvilen sendte ulike palestinske grupper mellom 150 og 250 raketter inn i Israel hver måned. I perioden juli til oktober 2008 ble det sendt elleve raketter far Gaza inn i Israel.
I følge kildene var planen for "Operasjon Cast Lead" (Operasjon støpt bly) allerede lagt da våpenhvilen ble inngått. Kjernen i operasjonen skulle være å bombe og invadere Gazastripen for å ødelegge infrastruktur og lamme Hamas. Samme dag som det amerikanske presidentvalget, 4. november 2008, gikk israelske styrker inn i Gaza ved den palestinske byen Deir Al Balah, som er administrasjonssenter for midtre del av Gazastripen. Hensikten var, ifølge Israel, å ødelegge en tunnel som Hamas angivelig skulle bruke for å kidnappe israelske soldater på en grensestasjon 250 meter unna. Seks Hamas-medlemmer ble drept i angrepet. Israel hadde brutt våpenhvilen etter fire skjøre måneder. Hamas svarte umiddelbart med å sende 35 raketter inn i Israel. Hamas tilbød på nytt våpenhvile i november, men det ble avvist av Israel.
Om formiddagen 27. desember 2008 startet det nye voldsomme angrepet på Gaza."(side 47)
Etter at Mads Gilbert og Erik Fosse ankom Gaza, skulle deres tilværelse dreie seg om liv og udød - ustanselig forsøke å redde livet på mennesker som ankom, mange så hardt skadet at livet ikke sto til å reddes, mange med minimale sjanser for overlevelse ... På en rørende måte skildres palestinernes verdisyn - at så lenge det var håp, gjorde de alt - absolutt alt - de kunne for å redde det som reddes kunne. Beskrivelsene av skadene, halvdøde barn som ropte på mamma, pårørende som sørget for pleie av sine sårede familiemedlemmer, dødsfall ... er så grusomme at det er til å grine av. Og det verste av alt er faktisk dette med de fjernstyrte dronene som hele tiden svevet over Gaza, og hvor de israelske soldatene faktisk kunne se hva og hvem de skjøt på. Som barna som var sendt opp på taket av bygningen de bodde i for å leke, fordi det ikke var trygt på gata ... og så ble de beskutt og drept likevel, med uhyggelig presisjon ... Hva skal man tenke og tro etter å ha lest dette?
Et palestinsk folk som føler seg fullstendig rettighetsløst sto i sentrum for begivenhetene, og på et visst tidspunkt var de norske legene så sjokkerte at de tenkte at de måtte få fortalt verden hva de var vitne til. De befant seg innenfor de samme murene som palestinerne i Gaza, på et sted uten vestlig presse og hvor de høyt utdannede palestinske pressefolkene ikke hadde særlig kredibilitet i den vestlige verden ... De kunne dermed informere så mye de bare orket, men ble likevel ikke trodd.
Etter å ha vært vitne til alle de skadde sivile, alle de skadde barna - i det hele tatt alle de menneskelige tapene på palestinsk side - og hørt mange historier om israelske soldaters grusomheter, begynte det gradvis å gå opp for legene og forfatterne av boka at i alle fall noe av det de hørte måtte være sant. For egentlig skulle jo barna og kvinnene, ja - de sivile i særdeleshet - ha vært skånet for krigshandlingene. Men fordi alle palestinerne i Gaza var terrorister for de israelske soldatene, skulle de faktisk tas - de var legitime mål for angrep, skade og drap (side 271).
"Det skulle bli staten Israels president, fredsprisvinneren Shimon Peres, som tydeligst blottstilte den israelske politiske og militære målsetningen med Operasjon støpt bly for all verden:![]() |
"Morsomme" T-skjorter som soldater fra
det israelske skarpskytterkompaniet gikk med. |
"Gjennomføringen av den aktuelle operasjonen har gått 90 prosent etter planen," oppsummerte Shimon Peres fire dager før "operasjonen" var over.
I sin tale til den amerikansk-israelske lobbyorganisasjonen The American Israel Public Affairs Committee (AIPAC) i Beit Hanassi i Jerusalem 14. januar 2009 - mens bombene fortsatt regnet over Gaza - røpet han Israels egentlige plan:
"Israels mål er å gi folket i Gaza et så hardt slag at de mister appetitten på å skyte på Israel. Det er det hele." (side 271)
Dermed innrømmet han faktisk at det å drepe sivile - også små barn - var en del av planen ...
Etter massiv internasjonal kritikk mot Israels angrep på Gaza er det gjennomført noen granskninger. Disse har avslørt grove brudd på folkeretten ... Det er imidlertid lite som tyder på at Israels ledelse tar dette innover seg ...
"På mine mange reiser gjennom Israel og i okkupert Palestina får jeg ofte en følelse av at israelerne lever i en verden helt forskjellig fra vår. Det selvrettferdiggjørende selvforsvaret er allestedsnærværende. Segregeringspolitikken praktiseres åpenlyst og uten blygsel som om det er slik verden skal være. De omfattende kontrollene på talløse "check-points", den høye, nakne og grufulle muren, den omfattende militariseringen og væpningen av det sivile israelske samfunnet, todelingen av nær sagt alle rettigheter og den stadige utvidelsen av okkupert land gjennom tallrike nye ulovlige kolonier - alt er organisert med pinlig nøyaktighet og en nesten uutholdelig arroganse." ( side 278)
"Palestinerne i Gaza sitter med en absurd dom. De har ikke gjort noe galt, de har aldri fått og får aldri saken sin prøvd for noen domstol. De sitter med en straffeutmåling som ikke har forankring i noe lovverk, verken nasjonalt eller internasjonalt. De har ingen ankeinstanser og ingen rett til benådning. De er fengslet sammen med sine barn, barnebarn og oldebarn. Fengselet har til enhver tid 40 000 gravide kvinner. Ufødte som fødte barn får aldri vite om de noen gang kommer ut. Fangevokterne er uberegnelige og kyniske. Med utspekulert ondskap straffes alle fangene for handlinger de overhode ikke har ansvar for eller kontroll over. Redslene kan ikke forstås fra utsiden. Hadde noen virkelig forstått dem, ville dette vært stoppet for lenge siden, fangene sluppet fri og fangevokterne straffet."(side 281)
Jeg kommer i grunnen ikke på så veldig mye mer å si ... Ikke annet enn at dette har vært rystende lesing, og at jeg har felt noen tårer underveis i lesingen, som i all hovedsak har vært lydbokbasert. Jeg har imidlertid papirutgaven av boka også, og det har vært et verdifullt supplement til lesingen å kunne bla i denne boka, se på bildene, lese enkelte avsnitt om igjen. Jeg er full av beundring for den innsatsen Mads Gilbert og Erik Fosse har gjort, både som leger og forfattere av "Gazas øyne". Og jeg deler i aller høyeste grad deres bekymring for opinionens kortvarige interesse for menneskelige lidelser som rammer andre langt unna vårt land ... Legene kom seg ut av Gaza til slutt - (for)fulgt av raketter fra Israel, som de så vidt slapp unna. Og bare for å ha sagt det: Man er ikke antisemittisk selv om man fordømmer en krig som denne!Og så avslutter jeg med sitater fra hhv. Jonas Gahr Støre og Kåre Willoch, som fremkommer av smussomslaget på boka.
"Når krigen raser, blir de sivile stemmeløse. Erik Fosse og Mads Gilbert var i Gaza som leger i januar 2009. I tillegg formidlet de det de så. Det var ikke deres plikt, men det var deres ansvar. Når militærmakten stenger alle stemmer ute, blir de få som trenger igjennom, ekstra sterke - og viktige."Jonas Gahr Støre, Utenriksminster AP
"Israel holdt journalister borte da de påførte folket i Gaza ufattelige lidelser. Men to norske leger var der. Deres sterke beretning kaster flomlys over en brutalitet som også skader Israel, og hindrer fred."Kåre Willoch
Utgitt: 2009Forlag: Gyldendal (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydboka)Antall sider: 311 / spilletid: 10 t 3 min.Oppleser: Mads Gilbert og Erik Fosse
![]() |
| Mads Gilbert og Erik Fosse |
Andre artikler om boka:- NRK v/Ole Jan Larsen - 17.09.2009 - Øyne i Gaza - Aftenposten v/John Harbo - 22.09.2009 - Med begrenset virkning- VG v/Erlend Skevik - 17.09.2009 - Norge har sviktet Gaza- Ny Tid v/Turid Lykseth Wik - 22.01.2010 - En anti-israelsk pamflett- Telemark Arbeiderblad v/Nils Jul Lande - 04.06.2010 - Gilbert om Gaza- Fritt ord - Erik Fosse og Mads Gilbert får Fritt Ords Honnør (prisen ble utdelt 24.02.2009)
↧
↧
January 20, 2014, 1:45 pm
Om tap og overlevelse
Noen uker før jul 2012 dumpet Edmund de Waals bok "Haren med øyne av rav" plutselig ned i min postkasse, og avsenderen var Solgunn - damen bak bloggen Solgunn sitt - som jeg hadde møtt "live" for første gang noen måneder før i forbindelse med Norges første bokbloggertreff. Denne boka hadde hun rett og slett bestemt meg for å lese! Etter å ha fulgt hverandres blogger over atskillig med tid, utvekslet boktips og lest hverandres bokanmeldelser, visste Solgunn at denne boka var en innertier for meg. Så skulle det ta ett år før den kom øverst i lesebunken, uten at jeg egentlig synes det er noe å beklage. For jammen passet det midt i blinken med en topp-bok akkurat nå - midt i det mørkeste, tristeste januar ...
Edmund de Waal (f. 1964) er en britisk keramiker av det kunstneriske slaget, kan jeg lese på Wikipedia. Dessuten er han etterkommer av den jødiske familien Ephrussi, en gang en av Europas rikeste og mektigste familier med hovedsete i Wien. På grunn av nazismen under andre verdenskrig og forfølgelsen av jødene, mistet familien alt den eide - inklusive Palais Ephrussi, som lå i Ringstrasse i Wien, og alle kunstskattene som fylte alle de eksklusive rommene i palasset - samlet gjennom nesten 100 år. ![]() |
| Palais Ephrussi i Wien |
Det er da Edmund de Waal arver en samling på 264 netsuker at han begynner å interessere seg for familiens historie for alvor, et prosjekt som har endt med hans utrolige bok "Haren med øyne av rav". Jeg ante ikke hva en netsuke var før jeg leste denne boka, men dette er altså noen japanske miniatyrkunstverk som er skåret ut enten av elfenben eller hardt treverk, og som hadde som funksjon å holde et belte rundt en kimono sammen. Figurene var på størrelse med en valnøtt (med skallet på). På forfatterens nettside kan man se noen av figurene i samlingen. Det var ikke uvanlig at det kunne ta opptil to år å skjære ut en netsuke, og disse er/var derfor svært kostbare.
![]() |
| Netsuke fra forfatterens samling |
Edmund de Waal bestemmer seg for å finne ut hvor netsukene stammet fra, og hvordan disse har vandret fra den ene eieren i familien til den neste, inntil samlingen havnet hos hans homofile grandonkel i Tokyo ... Og om man underveis lurer på hva boka egentlig handler om, kan man trøste seg med at det har også forfatteren lurt på helt til siste slutt ...
"Jeg vet ikke lenger om denne boken handler om familien min, eller erindring, eller meg selv, eller om det fortsatt er en bok om små, japanske ting."(side 325)
Det er litt av en historie som rulles opp mellom disse permene, hvor netsukene på et vis utgjør en slags rød tråd, men hvor det fremfor alt er historien om familien Ephrussis storhetstid og senere fall som utgjør essensen. Og om Edmund de Waal ikke har annet igjen enn samlingen med netsuker, så har han i alle fall gjennom å skrive sin families historie på et vis likevel udødeliggjort den. Historiene og minnene kan nemlig ingen ta fra dem!
![]() |
| Netsuke fra forfatterens samling |
Innledningsvis får vi høre at familien Ephrussy opprinnelig kom fra Øst-Europa, nærmere bestemt Odessa, men i likhet med mange jøder ble jaget på flukt på grunn av de russiske pogromene. Familiens medlemmer bosatte seg dels i Wien og dels i Paris.
Charles Ephrussy var i 1870-årene bosatt i Paris. Han var ugift og barnløs. I nær fortid hadde det vært forbudt for jøder å eie fast eiendom, og dette er antakelig forklaringen på at rike jøder var svært forut for sin tid i sin kjennskap til kunst, og også investerte store formuer i kunstsamlinger. Charles var i så måte intet unntak. På denne tiden sto japansk kunst høyt i kurs, og det var i den forbindelse han kom over samlingen med de 264 netsukene, som han kjøpte samlet.
![]() |
| Netsuke fra forfatterens samling |
Siden skulle Charles gi bort hele samlingen i bryllupsgave til nevøen Victor og hans kone Emmy, som var bosatt i Wien. Dermed ble det slutt på at figurene sto på hedersplassen i stuen(e). I stedet havnet de i Emmys boudoir, hennes omkledningsrom - og det var barna hennes som fikk leke med disse mens moren var under påkledning til aftens, hva enten hun skulle i operaen, på teater, i middager eller til en av sine etter hvert mange elskere.
Mens vi følger utviklingen i familien, er det helt uunngåelig at historien også omhandler nazismens utbredelse i Europa, og jødeutryddelsen i særdeleshet. Men forut for dette lå et jødehat over hele Europa helt tilbake til slutten av 1800-tallet. Fremfor alt uttrykt som misunnelse, mistenkeliggjøring og forakt ... I de øvre sosiale skikt noe mer skjult - i de lavere skikt helt utvetydig.
![]() |
| Netsuke fra forfatterens samling |
"Ephrussi-familien, Le Rois du Blé, foraktes som oppkomlinger og hylles som mesener. Det ene minuttet minnes de på kornhandleren fra Odessa, en patriark med fettflekket frakk og fremstrakt hånd. Det neste er Beatrice på et sosietetsball med en tiara prydet med hundrevis av skjelvende små kornaks av gull. Maurice, eieren av et digert slott i Fontainebleau, skrev "godseier" og ikke "bankier" på vielsesattesten da han giftet seg med Beatrice de Rothchild. Dette var ingen glipp. For jøder var det fortsatt en relativt ny erfaring å eie jord: Det var først etter revolusjonen at jøder fikk fullt statsborgerskap, et feiltrinn - i følge enkelte kommentatorer - ettersom jøder ikke var tilregnelige voksne. Se bare hvordan Ephrussi-familien levde, het det i et essay, Den egentlige Mr. Jacobs: "Kjærligheten til nips og antikviteter av alle slag, eller snarere jødenes lidenskap for å eie gjenstander, fører ofte så langt at det ender i det barnslige."" (side 104)
![]() |
| Netsuke fra forfatterens samling |
Det hele toppet seg i forbindelse med Dreyfus-saken, "som rystet Frankrike og splittet Paris", som forfatteren skriver om på side 111 i boka.
Deretter fulgte en nokså fredelig tid for Europas jøder, som var sekulære og som ble så assimilert at man knapt merket at de faktisk var jøder. Hadde det ikke vært for at svært mange klarte seg meget godt både i forretningslivet, i akademia og i samfunnslivet for øvrig - og atter pådro seg misunnelsens og vredens blikk ... Det hele toppet seg da Europa nok en gang ble oversvømmet av jøder, fattige sådanne, fra Øst-Europa. Disse jødene ønsket heller ikke de vellykkede jødene å ha noe med å gjøre, fordi de truet deres nåværende posisjon i samfunnet, hvor de lenge hadde fått være i fred med sine ting. Idet vi nærmer oss 1920-årene, begynte antisemittismen igjen å blomstre, og da Hitler senere kom til makten i Tyskland, fanget han kanskje "bare" tidsånden i samfunnet og utnyttet dette til fulle - og gikk atskillig lenger enn noen noengang hadde tenkt ... Men uten denne forhistorien kunne han aldri ha klart det som senere skjedde - å industrialisere det som var planlagt å bli utryddelsen av et helt folk.
![]() |
| Netsuke fra forfatterens samling |
I likhet med Stefan Zweig - jf. hans memoarbok "Verden av i går" - legger Edmund de Waal skylden for det voksende jødehatet på den galopperende inflasjonen. Store formuer smuldret opp, og dette truet infrastrukturen i samfunnet. Som Stefan Zweig siteres med på side 209:
"Penger løser seg opp mens du sover, de flyr av sted mens du skifter sko (som faller fra hverandre, med hæler av tre) for å løpe til markedet for andre gang; du er alltid i bevegelse, men for sent ute hver gang. Livet blir matematikk, addisjon, multiplikasjon, en rabiat virvel av tall og siffer, en malstrøm som suger de siste eiendelene dine inn i et umettelig tomrom ..."
![]() |
| Netsuke fra forfatterens samling |
Nazi-Tyskland kommer nærmere, og en dag er tragedien et faktum: de har inntatt byen i all sin gru!
"Folk forsvinner. Det er stadig vanskeligere å vite hvor venner og bekjente befinner seg. Onsdag den 16. mars hopper Pips gamle venn, forfatteren Egon Friedell, ut av vinduet i leiligheten sin da han ser soldater spørre ut portneren i leiegården. 160 jøder begår selvmord i mars og april. Jøder blir avskjediget fra teatre og orkestre. Alle jøder som arbeider i stat og kommune, blir bedt om å gå. 183 jødiske lærere har mistet jobben. Alle jødiske advokater og statsadvokater blir avskjediget.
I løpet av disse dagene glir den tilfeldige og sporadiske mishandlingen av jødene over i noe enda hardere. Det blir klart at det foreligger planer, ordrer ..." (side 243)
Familien Ephrussy, et helt familiedynasti - alt de eier og har - blir plyndret og de står tilbake med ingenting. Heldige er de få familiemedlemmer som faktisk har klart å komme seg unna i tide. De er ikke mange. Forfatterens bestemor Elisabeth er en av dem - grandonkel Iggie er en annen. De andre havnet i Auschwitz, tilintetgjort ...
![]() |
| Netsuke fra forfatterens samling |
Så hvordan overlevde egentlig de 264 netsukene, det eneste som er igjen av familiedynastiets rikdommer? Ja, nettopp dette får vite i denne boka ... Også om hvordan samlingen atter ble tilbakeført til Japan, før de havnet i forfatterens eie - en forfatter som atpåtil skrev en bok om dem og dermed udødeliggjorde sin egen families historie.
"Haren med øyne av rav" er intet mindre enn et mesterverk av beste litterære merke! Ikke bare er historiene helt ekstraordinære, men Edmund de Waal skriver jo som om han aldri har gjort annet! Og det på tross av at "Haren med øyne av rav" faktisk er hans debut-bok! Jeg fikk nesten Stefan Zweig-assosiasjoner ... Det skal tilføyes at boka er litt tung å komme i gang med, men orker man de første 70 sidene, går resten bokstavelig talt helt av seg selv. I alle fall dersom man har sansen for slike historier som dette - historier jeg selv elsker fordi det er nødvendig for meg å lære noe av det jeg leser, samtidig som jeg har kost meg med bokas sterke språklige kvaliteter. Kvaliteter som er meget godt ivaretatt av oversetteren Christian Rugstad!
Mitt håp er at flere får øynene opp for denne skatten av en bok! Den krever en del av sine lesere, men det er vel verdt å gjøre et forsøk! Her finner man et vell av historier, fortalt så nennsomt og med pasjon for kunst, historie og kjærlighet. Boka er uten tvil med på en topp-tyve-liste over de beste bøkene jeg noen sinne har lest!
Utgitt i England: 2010Originaltittel: The Hare with Amber EyesUtgitt i Norge: 2010 Oversatt: Christian RugstadForlag: PressAntall sider: 335
![]() |
| Edmund de Waal |
Andre artikler og omtaler av boka:- Meet the Author - Edmund de Waal - 14.01.2011- Dagbladet v/Andreas Wiese - 14.11.2011 - Familien var blant Europas rikeste og mektigste - Så mistet de alt- Klassekampen - 02.11.2011 - Man arver sin historie- Solgunn sitt - 08.11.2011
↧
January 21, 2014, 11:11 am
Historien om et fall
Det er liksom noe med det når det dukker opp en ny film som Woody Allen (f. 1935) har regissert og laget manuset til. Det er en happening som det filmelskende publikum nødig ønsker å gå glipp av - rett og slett fordi Woody Allen som regissør og manusforfatter er i mesterklassen! Selv tilhører jeg dem som synes det er en sann fryd at han har sluttetå opptre i rollen som seg selv i sine filmer. Etter dette har hans filmer løftet seg til nye høyder - som i "Match Point", som "Vicky Cristina Barcelona", som i "Midnight in Paris" ... Godt hjulpet av at han selvsagt fråtser i skuespillere i den helt øvre eliten!
I filmens åpningsscene er Jeanette "Jasmine" Francis (Cate Blanchett) på vei fra sitt gamle liv i New York til søsteren Ginger (Sally Hawkins) i San Francisco. Hun tenker tilbake på sitt liv med eks-mannen Hal, som hun har levd et overklasseliv med i noen år. Det var et liv der hun hadde mer enn nok med å være kvinnen i hans liv - trene, shoppe, ta seg ut og drive med veldedighet - for Hals yndlingsgeskjeft var nemlig å skjemme henne bort med alt hun måtte ønske; et vakkert hjem, vellykkede venner, selskapeligheter, et bekymringsløst liv. Inntil det altså kom for en dag at han hadde hatt flere elskerinner på si´, og Jasmine i et øyeblikks raseri anga ham til myndighetene for svindel i millionklassen ... Hal ble arrestert og havnet i fengsel, der han endte med å ta sitt eget liv. Det Jasmin ikke tenkte på var at hun også fjernet en hver mulighet for seg selv til å være økonomisk selvhjulpen. Etter Hal er det nemlig ikke så mye som en penny tilbake. Ligningsmyndigheten tok alt!
I sin tid sluttet Jasmine på skolen, for hva skulle hun med utdannelse når hun ikke trengte å jobbe? Paret hadde ikke felles barn, men Jasmine var stemor for Hals sønn Danny, som umiddelbart tok fullstendig avstand fra henne etter Hals selvmord. Nå står hun fullstendig på bar bakke. Hun eier ingenting, kan ingenting, aner ikke hva hun vil - og alt hun er i stand til å komme på er søsteren i San Francisco - en søster hun aldri egentlig har brydd seg om og mest av alt har vært flau over.
Fremme i San Francisco rystes Ginger i grunnvollene over at pengelense Jasmine har tatt fly på første klasse fra New York. Men hva skal Jasmine gjøre? Hun er jo ikke vant til å sitte på cattle class, og skjønner virkelig ikke søsterens bekymringer. ![]() |
| Jasmine og Hal fra deres glansdager |
Jasmine havner rett opp i sin arbeiderklassesøsters heller turbulente liv. Hun gremmes over søsterens valg av menn, mens hun viser alle tegn til alkohol- og pilleproblemer selv. Skilsmissen har kostet henne et aldri så lite opphold på psykiatrisk, og hun er fremdeles ikke helt i vater.
Den verste snobbetheten har Jasmine heller ikke klart å riste av seg, og innerst inne vet hun at hun er eslet for en bedre skjebne enn søsteren. Hun er nemlig en kvinne som oser av stil, og dette får hun full uttelling for da hun i et selskap møter enkemannen Dwight. Han har planer om å satse på en karriere som politiker, og trenger en plettfri og vakker kvinne som kan stå last og brast med ham under valgkampen og som også kan tåle medienes kritiske lys. Jasmine lyver om sin fortid, dekker over sin skam og romansen utvikler seg i ønsket retning. Inntil de støter på Gingers eks-mann, som fremdeles er meget bitter over at Hal i sin tid svindlet ham for en større lottogevinst ...
![]() |
| Jasmine passer ikke inn i Gingers liv - og vise versa ... |
"Blue Jasmin" er et bitter-søtt drama som inneholder akkurat de ingrediensene som Woody Allen er så kjent for; det strevsomme livet! Eller som Knut Olav Åmås så treffende sier det i en Aftenpostenartikkel den 04.10.2013:
"Min personlige tolkning er at de fleste av Woody Allens filmer sier følgende: De fleste av oss strever med å mestre sånn noenlunde det vi holder på med, i kjærlighet, familieliv og karrière. Altfor få ser at det er nettopp der, rett og slett på overflaten, meningen ved livet ligger: Ikke i dybden, i en eller annen innsikt som vi ennå ikke har fått. Nei, rett foran øynene våre ligger mulighetene. Ingenting er skjult. Det gjelder bare å se det."
Åmås snakker også om det store i det lille, om lengselen etter noe annet - mens livet ligger der foran oss, hvis vi bare makter å se det. ![]() |
| Søstrene Jasmine og Ginger |
For Jasmine, som har opplevd et formidabel sosialt fall etter å ha satset alt på sin tilsynelatende suksessfulle mann, handler det om å komme i gang med sitt nye liv. Men fordi hun nekter å foreta en ærlig realitetsorientering i livet sitt, havner hun på galleien igjen - der hun later som hun er noe annet og bedre enn det hun er, for igjen å falle enda dypere. For sent innser hun at hun ikke er i posisjon til å forakte søsteren sin, og at uten henne er hun selv virkelig ingenting. Det er uendelig trist da hun omsider må stikke fingeren i jorda og skjønner det ... for sent ... Vi befinner oss på individnivå - i motsetning til i de fleste film- og litteraturdramaer der det vanligvis handler om samfunnsmessige forhold, utenfor individets kontroll. Her er det individet som må handle og foreta egne valg, men som ikke skjønner sitt eget beste. Fordi fasaden er "alt" ... inntil dette "alt" raser sammen fordi det rett og slett ikke er noe under ...
![]() |
| Drinken som halmstrå i livet ... |
Cate Blanchett har opp gjennom tidene levert solide skuespillerprestasjoner, ikke minst i filmene om Elizabeth I, Tudor-tidens siste monark, og rollen som Jasmine i "Blue Jasmine" er intet unntak i så måte. Rolletolkningene for øvrig i denne filmen dras ut til det karrikerte, og hadde det ikke vært for filmens tragiske elementer, ville latteren ha runget i scene etter scene. Når den likevel ikke gjorde det for mitt vedkommende, er det fordi det nesten føltes umoralsk å skulle le av noen som lå nede. Det er uten tvil Cate Blanchett som bærer hele filmen, selv om jeg også opplevde Sally Hawkins som god i rollen som den unnselige Ginger, som i motsetning til sin søster ikke tror hun er beredt til å stille et eneste krav her i livet, men må ta det lille livet tross alt har å by henne. Gingers kjæreste Chili irriterte meg - kanskje aller mest fordi jeg ikke trodde på ham, patetisk til det siste ...
Alt i alt er dette en film jeg uten videre anbefaler varmt! Cate Blanchett gjorde filmen verdt å se!
Innspilt: 2003Originaltittel: Blue JasminNasjonalitet: USAGenre: DramaSkuespillere: Cate Blanchett (Jeanette "Jasmine" Francis), Alec Baldwin (Hal Francis), Sally Hawkins (Ginger), Bobby Cannavale (Chili - Gingers kjæreste), Louis C.K. (Gingers elsker), Andrew Dice Clay (Augie, Gingers eks-mann) m.fl.Spilletid: 94 min.
Artikler om filmen:- Aftenposten v/Knut Olav Åmås - 04.10.2013 - Woody Allen og livet vi strever sånn med- VG v/Øystein David Johansen - 08.08.2013 - Blå bitter (terningkast fire)- Dagbladet v/Inger Merete Hobbelstad - Duften av penger (terningkast tre)
↧
January 22, 2014, 2:05 pm
En historie om en dysfunksjonell iransk familie
I 2012 utkom Parinoush Saniee´s roman "Det som ventet meg" på norsk. Det var da åtte år siden den utkom i Iran - forbudt flere ganger inntil dette forbudet til sist ble opphevet en gang for alle. Forfatteren er født i 1949 og er ut fra hva jeg har forstått fremdeles bosatt i hjembyen Teheran. Pussig nok finnes det ingen informasjon om Saniee og hennes forfatterskap på Wikipedia, og det finnes heller ikke i Store norske leksikon på nettet. Opplysningene på forlagets nettsider er også nokså sparsomme, utover at forfatteren er utdannet psykolog og har mastergrad i pedagogikk.
"Den stumme gutten" ble utgitt på norsk i 2013, og også denne boka ble utgitt i Iran i 2004 - under tittelen "Pedar-e aan digari". Hvorvidt det er denne eller "Det som ventet meg" som i sin tid var forfatterens debutbok eller andrebok, vet jeg altså ingenting om. Jeg vet heller ingenting om forfatteren har skrevet flere bøker, eller om flere er under oversettelse til norsk. Uansett spiller dette liten rolle, fordi problematikken "holder andreboka mål?" slett ikke er aktuell i dette tilfellet. "Den stumme gutten" er nemlig en nydelig bok på alle måter!
Den lille gutten Shahab vokser opp i en nokså moderne familie i Teheran. Faren har en ledende stilling, og moren er en universitetsutdannet kvinne som er hjemmeværende med sine tre barn mens de er små. Akkurat dette trives hun svært dårlig med, og på tross av at hun og ektemannen en gang giftet seg av kjærlighet, er det ikke akkurat lykke og harmoni som preger deres hjem. Tvert i mot er det en nokså dyster og beklemmende stemning i hjemmet. Faren er alltid sliten og ønsker ro og fred når han kommer hjem, mens moren, som hater husarbeid, har behov for voksenkontakt, men må brenne inne også med disse behovene. I dette klimaet vokser de tre søsknene opp. Eldstegutten Arash er farens erklærte geni, søsteren Shadi, som er fritatt for forventninger av noe slag, er bare lykkelig ... og Shahab ... han er familiens idiot. Han snakker nemlig ikke.
"Helt siden den dagen jeg forsto at jeg var en idiot, har jeg vært allergisk mot det ordet. Når de kalte meg det, ble jeg sint, skrek, knuste ting, slo folk og laget et skikkelig spetakkel, men fra det øyeblikket jeg aksepterte det hele, begynte jeg å oppføre meg annerledes. Jeg ble ikke lenger sint når jeg hørte kallenavnet mitt, men det var som om noe strupet meg, som om noen satte klørne rundt hjertet mitt, alle farger ble dystre, solen var ikke like strålende lenger."(side 8)
Det er ikke godt å si hva som skyldes hva, altså om problemene i familien førte til at Shahab ble stum, eller om det er hans stumhet som har skapt problemene i familien. Det vi iallefall kan konstatere er at det ene forsterker det andre, og at familien har havnet i en situasjon de ikke kommer ut av. Moren verner lenge om sønnen og mener at han slett ikke er en idiot, selv om han ikke snakker, mens resten av farsfamilien hevder det motsatte. Det hjelper ikke hvor mye familien enn strever for å få Shahab til å snakke. Ordene kommer bare ikke. Behandlingen han får både fra faren og hans familie gjør at han blir rasende inni seg, og den eneste måten han får uttrykt sitt sinne på er gjennom å gjøre rampestreker. Til dels nokså alvorlige rampestreker skal det vise seg, skjønt det topper seg da Shahab får skylden for å ha satt fyr på sin onkels hus og senere stikker av. En episode hvor faren tråkker på foten hans uten å merke det selv, og hvor faren blir sint da han skriker høyt, er hjerteskjærende lesning.
"Mangelen på oppmerksomhet disse følsomme dagene fikk meg til å forstå at jeg ikke hadde noen plass i fars hjerte. Jeg unngikk å oppholde meg i nærheten av ham, jeg var redd han skulle tråkke meg på foten igjen. Da han gjentatte ganger kom hjem uten å omfavne meg og ikke oppdaget de håpefulle armene som var strukket i været, satte jeg meg foran figurspeilet på døren av garderobeskapet og mønstret meg selv. Liten og spinkel bestemte jeg meg for aldri mer å bli glad for at han kom hjem, ikke gå ham i møte og ikke gi ham noe kyss." (side 95)
Underveis får vi innblikk i hva det innebærer for unge mennesker å leve i et land styrt av prester, og hvor moralpolitiet lurer overalt. Unge mennesker er avskåret fra å møte hverandre på vanlig måte, og det slås hardt ned på brudd på påkledningsreglene som gjelder for kvinner. Klokskap og kjærlig inngripen fra Shahabs mor redder blant annet en ung niese fra den sikre død (enten for eget eller familiens grep ...).
Shahab og hans mor er vekselsvis jeg-personer underveis. For om Shahab ikke kan ytre ordene over sine lepper, har han høyst oppegående tanker. Og spørsmålet som lurer underveis er hvem som egentlig er idiotene her - gutten selv eller hans familie? Nyansene i dette får forfatteren fint frem uten å tegne svart-hvitt-bilder eller utpeke syndebukker, selv om faren nokså lenge blir sittende med mye av ansvaret for det som skjer, ganske enkelt fordi han er den voksne her. Dypest sett tenker jeg at mye av dette handler om menneskesynet kanskje spesielt i et samfunn som Iran, der det er viktig å være vellykket, være best, få til ting. Dette blir vi i all sin gru vitne til når det gjelder eldstegutten i familien.
Riktig ille blir det for Shahab den dagen også moren begynner å tvile på ham, for da blir sviket fra foreldrene totalt - som om det ikke var ille nok fra før av med en kald og avvisende far og en mor som lar alle bekymringene komme i veien for kjærligheten.
Det skal etter hvert blir Shahabs mormor som løser den gordiske knuten i gutten. Hun aksepterer ham akkurat slik han er, og skjønner at all hans vranghet kun er naturlige reaksjoner på de svært dysfunksjonelle forholdene i familien. Gradvis får hun gutten til å åpne seg, og da kommer også ordene ...
"I motsetning til farmor, omfavnet hun barna oppriktig og uten forbehold. Hun slengte ikke kjærligheten fra seg i en krok, av frykt for å bli skitten. Med latter viste hun oss hengivenhet, og var ikke redd for at det kunne redusere hennes opphøyde posisjon." (side 198)
Men selv etter at Shahab har begynt å snakke, er det mellom faren og sønnen fremdeles en mur, som de skal bruke år på å klatre over. Så spørs det da om det er noe håp for deres relasjon når det kommer til stykket, om de klarer å overvinne stoltheten, tør å være den som gir seg først ...
"Den stumme gutten" er en nydelig og rørende roman, selv om psykologen Parinoush Saniee noen ganger kommer vel tydelig frem med sin belærende stemme om hvordan man ikke skal oppdra sine barn. Det er også mulig å oppfatte denne romanen som et sviende oppgjør med en vellykkethetskultur som ikke tillater avvik fra den gjeldende normen. Avslutningen av romanen er nesten vel Hollywoodsk, men dette tilgir jeg lett fordi det vel nesten bare måtte blir slik.
Jeg opplever denne romanen som enda mer helstøpt enn "Det som ventet meg", og jeg synes også at den er språklig mer bearbeidet. Så kan man selvsagt innvende at det er noe naturstridig at en liten gutt skulle være i stand til å tenke så kloke og modne tanker som Shahab gjør underveis, men dette er samtidig et nødvendig litterært grep for å få frem poengene i historien. Forfatteren kunne selvsagt ha valgt å la en allvitende forteller føre an historien, men da ville det ikke blitt en så nær og intim bok som dette. "Den stumme gutten" er et litterært-psykologisk studium i hva som skjer i en familie der det stort sett bare er vinnerkulturen som gjelder - i alle fall for mennene - og hvor ikke alle familiemedlemmene passer inn. Det er også en historie om hva som skjer med et "vanskelig" barn som kun får negativ oppmerksomhet fra omgivelsene. Jeg ble grepet - og ja, jeg felte noen tårer til slutt. Alt i alt en nydelig roman, som jeg håper at flere får øyene opp for! Mange av poengene i historien har nemlig stor overføringsverdi til norske forhold - for ikke å si vestlige forhold generelt.
Utgitt i Iran: 2004 Originaltittel: Pedar-e aan digariUtgitt i Norge: 2013 Forlag: Font forlagOversatt: Nina ZandjaniAntall sider: 283Takk til forlaget for leseeksemplar av boka!
![]() |
| Parinoush Saniee (Foto: Anne Cathrine Straume) |
Andre artikler om boka:- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 06.01.2014 - Vakkert psykologisk portrett av en gutt som er lammet av angst- NRK v/Anne Cathrine Straume - 11.09.2013 - Forbudt bok ble bestselger- Sandefjord Blad v/Bjørn Hoelseth - 08.10.213 - Dypdykk i barnesinnet
↧
January 23, 2014, 1:39 pm
Om å være alene i hele verden ...
I disse dager er Jamie Ford (f. 1968) ute med sin andre roman - "Sanger til Willow Frost". Mange vil sikkert kjenne ham igjen som forfatteren bak romanen "Hotellet på hjørnet av bitter og søt", som utkom i 2009.
Mens debutboka handlet om japanske innvandrere i USA, handler "Sanger fra Willow Frost" om kinesiske innvandrere i USA. Forfatteren har gjort grundig research for å tegne et tidsriktig miljø, slik dette må ha fortonet seg for kinesiske innvandrere i USA på 1920-tallet og i årene etter.
Innledningsvis møter vi barnehjemsgutten William som bor på barnehjemmet Sacred Heart, som drives av noen strenge nonner. Vi befinner oss i 1930-årene i USA, og det er fem år siden William kom på barnehjemmet. Ikke en dag har gått uten at savnet etter moren har gnaget i ham. Hvorfor forlot hun ham der? Var hun ikke glad i ham? Lever hun eller er hun død? Kommer hun noen gang tilbake for å hente ham?
De strenge nonnene skremmer tidvis vettet av både William og de andre barna med alle truslene om å sende dem til fattighuset dersom de ikke oppfører seg pent. Det er ikke mye kjærlighet å få for disse barnehjemsbarna, og som orientaler er man virkelig nederst på rangstigen blant de usleste i samfunnet. Den bryske fremtoningen nonnene har overfor barna generelt og William spesielt, er påtakelig.
En dag barna på barnehjemmet er på kino, får William et glimt av en orientalsk sangerinne på en reklameplakat. Helt umiddelbart tenker han at dette må være moren hans, og da han kommer over et bilde av henne, rammer han det inn og har det ved siden av sengen sin. Drømmen om å treffe moren slipper ikke taket. Da det viser seg at hun skal opptre i Seattle, bestemmer han seg for å rømme fra barnehjemmet slik at han kan komme i kontakt med henne. Han og den blinde jenta Charlotte stikker av, kommer seg inn til byen og tar inn på et slitent hotell. De har ikke mange penger, men dette rekker akkurat. Dagen etter lykkes det William å komme i kontakt med Willow (som egentlig heter Liu Song), og da viser det seg at han har rett i sin antakelse om at hun er moren hans.
Møtet mellom mor og sønn blir opptakten til historien om Liu Songs liv, om hva som skjedde den gangen hun ble gravid etter en voldtekt, og ikke minst hva som gjorde at hun til slutt så seg nødt til å sende sønnen på barnehjem. Det er en tragisk historie om en tid da det verken var lett å være ugift mor, innvandrer i et fremmed land eller å være totalt alene uten å være omgitt av kjærlige slektninger som kan stille opp når det røyner på. Dersom det ikke hadde vært for at Willow er utstyrt med en overjordisk skjønnhet og en sangstemme av de helt skjeldne, ville hun ha gått til grunne en gang for alle. Barna blir innhentet av nonnene og brakt tilbake til barnehjemmet, men nå vet William i det minste hvor han kan finne moren.
Etter som historien ruller fremover, tegnes det et bilde av håpløshet, hvor barna er totalt prisgitt de voksnes valg. Som for eksempel når Charlottes far kommer for å hente henne etter et lengre fengselsopphold, og relasjonen på alle måter bærer preg av noe som ikke stemmer. Aner vi et incestiøst forhold her? Men hva kan man gjøre? Han er jo faren hennes! Og hva hjelper det William at moren hans er rik og berømt når hun ikke har rett til å ha ham likevel?
Det er noe Dickensk over skjebnene til personene i denne romanen, men bare nesten. Tidvis ligger klisjéene farlig nær, men det tipper heldigvis aldri helt over i det melodramatiske. Skjønt kanskje er det slik at mangelen på skikkelig intens fortvilelse gjør at romanen også mangler den nerven jeg hele tiden lette etter? Hvorfor gjør ingen av personene i boka et realt oppgjør? Hvorfor hyler og skriker de ikke når urett begås mot dem? Eller er det slik at dette harmonerer dårlig med den kinesiske kulturen - at det gjør man bare ikke? Jeg savnet i alle fall mer emosjoner! Dette kombinert med et språk uten for mange utbroderier eller litterære virkemidler, gjorde at mange av situasjonene ble litt flate og jevne og uspennende, selv om jeg absolutt ser at forfatteren er god på å beskrive nærmest film noir-stemninger.
Jeg synes dessuten at persongalleriet beskrives i vel stereotype termer. Her er man enten snill og vakker, eller ond og stygg. Den eneste som bryter med dette mønsteret er faktisk faren til Charlotte, som fremstår mer sammensatt; et monster i pen innpakning? Pen, sjarmerende ... og manipulerende ... og slem sånn egentlig.
Aller mest interessant var morens historie - altså Willow Frosts historie. Her var det stoff nok til en roman i seg selv! Mens jeg lyttet meg gjennom boka, var det hennes historie jeg så frem til å høre mer om.
Boka fungerte helt greit som lydbok, og jeg er fra før av fan av Duc Mai-The som oppleser. Likevel ble jeg ikke overvettes begestret for denne boka, dessverre. Som tidligere nevnt synes jeg den manglet nerve, og helhetsinntrykket trekkes ned av måten persongalleriet beskrives på. At boka skal være en tåreperse er jeg faktisk ikke enig i. Dette er for øvrig en bok det er mange meninger om, skjønt det ikke er mange anmeldelser å finne enda siden boka er så fersk. Jeg vil uansett henvise den nysgjerrige leser til noen av linkene jeg har tatt med nedenfor. For meg ble dette en helt grei underholdningsroman på det jevne.
Utgitt i USA: 2013Originaltittel: "Songs of Willow Frost"Utgitt i Norge: 2014 Oversatt:Forlag: Lydbokforlaget (lydbok) / Gyldendal (papirutgaven)Oppleser: Duc Mai-TheSpilletid: 10 t 2 min. (380 sider i papirutgaven)
![]() |
| Jamie Ford |
Andre innlegg om boka:- VG v/May Grethe Lerum - 21.01.2014 - Forfatteren skaper et skjelvende nærvær i teksten - "en tåreperse av en bok"- Dagsavisen v/Gerd Elin Sandve - 18.01.2014 - Mer bitter enn søt- Bokelskerinnen - 20.01.2014 - Tine´s blogg - 19.01.2014 - en fantastisk andrebok av Jamie Ford
↧
↧
January 27, 2014, 3:00 am
Da er endelig dagen her, og vi har den store gleden av å presentere Bokbloggerprisens aller første kortlister. Vi har holdt på hemmeligheten en stund, og det skal bli flott å endelig dele den med dere.
Kortlisten til prisen ÅRETS ROMAN:
Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo (Gyldendal)
Fugletribunalet av Agnes Ravatn (Samlaget)
De usynlige av Roy Jacobsen (Cappelen Damm)
Kortlisten til prisen ÅPEN KLASSE:
Fugl av Lisa Aisato (Gyldendal)
Urd av Ruth Lillegraven (Tiden)
Odinsbarn av Siri Pettersen (Gyldendal)Og det er nå moroa starter! Fra 1. februar til og med 31. juli vil det bli arrangert samlesing av bøkene på kortlistene. En bok får sin egen måned slik at vi virkelig får løftet frem både bok og forfatter. Vi i komiteen vil ha ansvaret for hver vår måned og hver vår bok, og disse innleggene vil dere finne på våre egne blogger. Vi håper at så mange som mulig vil delta på samlesingene. Dere som allerede har skrevet om bøkene er selvfølgelig hjertelig velkomne også, det går fint an å re-blogge tidligere innlegg, samt delta på diskusjoner om bøkene.
Samlesingsoversikt:
Februar: Lisa Aisato: Fugl - ansvar: Silje Risøy Helgerud (Siljes skriblerier).
Mars: Agnes Ravatn: Fugletribunalet - ansvar: Lise Grimnes (Knirk)
April: Herbjørg Wassmo: Disse øyeblikk - ansvar: Gro Skrøvset (Groskros verden)
Mai: Ruth Lillegraven: Urd - ansvar: Line Tidemann (Lines bibliotek)
Juni: Siri Pettersen: Odinsbarn - ansvar: Elin Brend Bjørhei (Bokelskerinnen)
Juli: Roy Jacobsen: De usynlige - ansvar: Rose- Marie Christensen (Rose- Maries Litteratur - og filmblogg)
Vi gleder oss, og det håper vi at dere gjør også!
Hilsen komiteen.
↧
January 28, 2014, 12:00 pm
En kollektiv fortelling om japanske postordre-bruder
Julie Otsuka (f. 1962) er etterkommer av japanere og er vokst opp i California, USA. Hun debuterte i 2002 med romanen "When the Emperor Was Divine", og "Buddha på loftet", som utkom på engelsk i 2011, er hennes andre roman. Den utkom på Oktober forlag i år. Parallelt kom den som lydbokutgave på Lydbokforlaget, og det er denne jeg har lyttet til. Boka er meget prisbelønt kan jeg lese på Wikipedia.
I "Buddha på loftet" opplever vi verden sett gjennom øynene på noen postordrebruder fra de forlater Japan på begynnelsen av 1920-tallet og til de ankommer California, hvor de treffer sine ukjente ektemenn, som de frem til nå bare har brevvekslet med. De har forlatt sine familier og alt de har kjært, og ombord på båten deler de alle sine romantiske drømmer om det livet som de tror venter dem på den andre siden av Stillehavet. De skal snart komme seg ned på jorda igjen. Skjebnene som blir dem til del er også høyst ulike. Kvinnene kjenner ikke igjen mennene de møter på kaia, noe som skyldes at mange av dem har sendt opp til 20 år gamle ungdomsbilder av seg selv. Ikke er de i nærheten av å være så velstående som de har skrytt av å være. De fleste eier rett og slett ikke nåla i veggen, og livnærer seg som jordarbeidere.
Enkelte av kvinnene - noen av dem er nærmest for barnebruder å regne, mens andre er godt oppe i 30 årene - møter menn som er gode mot dem - andre møter menn som ikke kan dette med kvinner, og som bare tar for seg av det de vil ha. Felles for de fleste er at de romantiske drømmene knuses. Det er nemlig hardt arbeid som møter dem - hardt arbeid fra morgen til kveld.
Jeg vet ikke helt hva jeg forventet da jeg begynte på denne boka, men jeg tror det må ha vært at jeg skulle følge en av postordrebrudene tettere enn de andre. I stedet presenteres kvinnene i form av et "vi" - for å fange mangfoldet blant kvinnene, som ikke på noen måte kan sies å være like.
Fortellergrepet som forfatteren benytter bidrar til å dekke nær sagt alle eventualiteter på et område hvor det ellers ville vært fort gjort å falle ned på stereotyper og klisjéer. Jeg har aldri vært borti en lignende måte å fortelle en historie på, og ble rett og slett begeistret. Mangfoldet i historien(e) gjorde noe med meg.
"Barn
Vi la dem varsomt ned i grøfter og plogfurer og i vidjekurver under trærne. Vi la dem fra oss nakne på tepper, på vevde stråmatter i utkanten av åker´n. Vi plasserte dem i eplekasser og ammet dem hver gang vi hadde luket ferdig en rad. Når de var eldre og mer uregjerlige, hendte det vi bandt dem fast til stoler. Vi bant dem fast bak på ryggen midtvinters i Redding, og gikk ut for å beskjære vinrankene. Noen dager var det så kaldt om morgenen at ørene deres frøs og blødde."
Det er et beinhardt liv som beskrives, enten mann og kone jobber for andre eller på egen jord. De innhentes også av en slags hverdagsrasisme som innebærer at de aldri blir helt integrert i det amerikanske samfunnet, og dette topper seg for alvor da Japan går til angrep på Pearl Harbor. Den gamle velkjente amerikanske paranoiaen slår til, og de japanske mennene interneres i tur og orden i interneringsleire fordi man uten videre antar at de sympatiserer med japanerne og derfor utgjør en potensiell sikkerhetsrisiko for landet. Forut for dette har også noen av familiene som har vært så heldige å skaffe seg egen jord, opplevd at avlingene og lagrene med mat blir brent ned og at de i realiteten ikke kan være trygge noe sted.
Jeg er veldig glad for at Lydbokforlaget valgte nettopp Bodil Vidnes-Kopperud som oppleser for denne boka! Stemmen hennes passer godt til denne historien, som er nesten poetisk i formen, der den kollektive historien om postordrebrudene rulles ut. Noen heldige, andre uheldige - men felles for alle er at de stort sett slet seg fullstendig ut i hardt arbeid. For de lykkelige var det til å holde ut, for de ulykkelige var det derimot nesten uutholdelig. Noen av kvinnene valgte derfor å forlate sine ektemenn, men møtte en ublid skjebne når det gikk opp for dem at dette landet ikke tillot oppløste familier. Takket være det felles "vi" som går gjennom boka, belyses mange forskjellige kvinneskjebner, og bildet nyanseres ettertrykkelig. Fortellingen tippet aldri over i det sentimentale, selv om den i perioder kunne bli både besk og rasende, og kanskje også vel overtydelig. Jeg tenkte imidlertid at slik måtte det nesten bare bli, og at det originale ved måten historien(e) er fortalt på overskygget det meste! Mens jeg lyttet til denne historien, valgte jeg å høre mange sekvenser om igjen og om igjen, og av og til savnet jeg papirutgaven slik at jeg kunne hatt ordene foran meg mens jeg leste. Jeg ble faktisk så begeistret for boka at jeg må skaffe meg papirutgaven - bare for å ha den!
Jeg anbefaler boka varmt!
Utgitt: 2011Originaltittel: The Buddha in the AtticUtgitt i Norge: 2014Oversatt: Ika KaminkaForlag: Lydbokutvalget (lydbokutgaven) / Oktober forlag (papirutgaven)Oppleser: Bodil Vidnes-KopperudSpilletid: 3 t 55 min. (125 sider)Forfatterens nettsideTakk til Lydbokforlaget for lytteeksemplar!
![]() |
| Julie Otsuka (Foto: Daryn N. Long) |
Andre omtaler av boka:- Dagsavisen v/Turid Larsen - 22.01.2014 - Postordrebrudene fra Japan- Jeg leser - 19.03.2012 - Buddha in the Attic
↧
January 29, 2014, 12:56 pm
Når sulten opptar alt av tanker ...
Alexander Maksik (f. 1972) debuterte med romanen You Derserve Nothing i 2011. For denne mottok han den prestisjetunge Times Literary Supplement, og ble sammenlignet med bl.a. Ian MacEwan, Donna Tartt og J.D. Salinger, kan jeg lese på bokas smussomslag. Maksik er bosatt i New York.
"Drivanker" (eller "A Marker to Measure Drift" som er originaltittelen) utkom i fjor, og ble samtidig oversatt til norsk og utgitt på Font forlag. På forhånd hadde jeg hørt veldig mye bra om denne boka, og jeg ble derfor nokså overrasket over at jeg omtrent ikke har funnet noen bokanmeldelser på nettet - kun et par stk. i hhv. Dagbladet og VG, faktisk.
Jacqueline har flyktet fra et krigsrammet Liberia og har endt opp på den greske øya Santorini som flyktning. Vi får aldri angitt hvilket tidspunkt i historien det dreier seg om, men ved å lese gjennom det som står om Liberia på Wikipedia, skjønner man fort at det er tale om borgerkrigen i 1999 - 2003, som endte med at Charles Taylor til slutt måtte gi fra seg makten til opprørerne. Jacquelines far var minister i Taylors regjering, og etter hvert skal vi få vite hva som egentlig skjedde før hun flyktet hals over hode fra landet.
Pengelens og sulten ankommer Jacqueline Santorini. Hvordan skal det gå med henne? Sulten gnager i henne og før det i det hele tatt er mulig for henne å finne noe hun kan leve av, trenger hun både mat og vann.
"Nå var det natt.
Jacqueline hadde ikke spist siden den flatklemte sjokoladeplaten hun hadde funnet på trappen utenfor apoteket.
Guds vilje, sa moren.
Hellet ved å finne mat når det trengtes som mest. Akkurat da hun ikke trodde at hun kunne holde seg oppreist lenger, var maten der."(side 11)
Gjennom et nakent og likevel følsomt språk beskrives en sult som nesten holder på å ta knekken på Jaqueline. På et vis "forfølges" hun av hell - på den måten at det alltid dukker opp noen som forbarmer seg over henne før det er for sent. Det er som om den mørke huden og blikket hennes forteller en historie hun helst ikke ønsker å legge frem for hvem som helst. Jacqueline er stolt - så stolt at selv om det dreier seg om de siste pengene hun har, betaler hun heller enn å være noen til byrde. Hun har både klasse og stil, oppvokst som hun er i det som en gang var Liberias overklasse.
Jaqueline livnærer seg av å gi solbadende turister fotmassasje. For nesten ingenting masserer hun turisters stressede føtter, og de liker den behandlingen hun gir dem. Hun trenger ikke mye for å overleve fra dag til dag ... Når de spør henne hvor hun kommer fra og hva hun driver med, er historien alltid den samme. Hun er fra Liberia, men er student og gjør dette på si for å tjene penger til studiene.
Jaqueline stabler søppel i en liten hule for å lage et mykt underlag å ligge på, men i sommerheten er det bare et tidsspørsmål når dette ikke lenger holder. Så lenge hun slipper å måtte være personlig med noen, har hun noenlunde kontroll på minnene om alt det grufulle hun har vært gjennom. Men det er inntil hun møter Katarina ...
For meg ble "Drivanker" sterk lesning. Ikke bare er boka meget godt skrevet og fullstendig blottet for tåreperse-tendenser, men den forteller en ubehagelig historie som de fleste helst ikke ønsker å tenke på. Særlig ikke når vi reiser til sydlige strøk for å slikke sol, og er vitne til strandmassører på stranda - som regel asiatiske kvinner - som de fleste bare vifter vekk når de kommer for å tilby sine tjenester. Hva vet vi om dem? Hvor bor de og hvordan har de kommet dit?
Selv opplevde jeg dette bl.a. på en ferietur til Paleochora på Kreta for et drøyt år siden, og jeg var en av dem som faktisk benyttet meg en hel del av strandmassasje (fordi jeg trengte det). Hvoretter jeg nokså hoderystende opplevde at høstens norske aviser var fyllt med overskrifter ala at strandmassasje for all del måtte unngås pga. faren for infeksjoner og det som verre var ... En enkeltepisode fra Spania med en turist som hadde blitt lam etter slik massasje, var årsaken til noe av hysteriet. Og det er da jeg tenker: skal en isolert uheldig hendelse ødelegge et helt næringsgrunnlag for mennesker som ellers vil gå fullstendig til grunne dersom også dette skal tas fra dem? Jeg opplevde verken smitte, infeksjoner eller andre uheldige ting ... i likhet med nesten alle andre som også har benyttet seg av tilsvarende på stranda, vil jeg anta.
Dette er en sterk historie om en gnagende sult og den hårfine grensen mellom det å klare seg selv eller gå fullstendig til grunne. Boka gjør noe med våre nokså forutinntatte holdninger overfor mennesker som ikke lever livene sine akkurat som oss. Boka anbefales på det varmeste, og jeg kan love - slik også Dagbladets anmelder skriver i sin anmeldelse - at sydenferien aldri blir den samme etter denne boka!
Utgitt: 2013 Originaltittel: A Marker to Measure DriftUtgitt i Norge: 2013 Oversatt: Agnete ØyeForlag: Font ForlagAntall sider: 237Forfatterens nettsideTakk til forlaget for leseeksemplar av boka!
![]() |
| Alexander Maksik (Foto: Beowulf Sheehan) |
Andre omtaler av boka:- VG v/Berit Kobro - 19.08.2013 - Reisen fra nullpunkt - terningkast seks- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 15.07.2013 - Sydenstranda blir aldri den samme. Hvis du leser boka til Alexander Maksik.
↧
.jpeg)
